Norge må forsvare forskjellsbehandling av nordsjødykkere
STAVANGER: Norske nordsjødykkere fikk millionkompensasjoner. Irske Patrick Stevens fikk ingenting. Nå må Norge forklare forskjellsbehandlingen for domstolen i Strasbourg.
– Nå er det grunn til å vaere realistisk optimist, sier Per Danielsen til Aftenbladet etter at det denne uken ble klart at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD, i Strasbourg går videre med saken.
I fjor vinter avviste Høyesterett å behandle saken om de utenlandske nordsjødykkerne Patrick Stevens og James P. Baker fra henholdsvis Irland og Storbritannia.
Dette skjedde etter at dykkerne verken vant fram i tingretten eller lagmannsretten om å få kompensasjon på lik linje med de norske nordsjødykkerne. Hovedbegrunnelsen for ikke å gi de utenlandske dykkerne kompensasjon, var fra rettens siden at de ikke var medlemmer av folketrygden. Saken ble derfor tatt videre til Strasbourg av den tidligere nordsjødykkeren Patrick Stevens.
Fikk over 5 mill. kr.
Dette innebaerer blant annet at partene må svare for seg. Det betyr også at norske myndigheter må redegjøre for hvorfor de utenlandske dykkerne ikke har fått samme kompensasjonsordning som de norske dykkerne fikk i 2014.
Denne siste kompensasjonsordningen for de norske dykkerne kom på plass etter at Norge tapte på ett viktig punkt i nordsjødykkernes sak som ble avgjort i Strasbourg i 2013.
Den gang mente domstolen at Staten brøt menneskerettighetene ved at kontroll og oppfølging var altfor dårlig, og at dykkerne dermed ble påført helseskader, noe Staten var - eller burde vaert - klar over.
Norske dykkere som har fått full uttelling i de ulike kompensasjonsordningene opp gjennom årene, har fått over 5 millioner kroner i kompensasjon gjennom
Statens ordninger og Equinors (Statoils) egen ordning.
Over 2000 utlendinger
Når det gjelder antall dykkere som arbeidet i Nordsjøen, har Aftenbladet tidligere fått en oversikt fra Petroleumstilsynet som viser at det er blitt utstedt nesten 2500 dykkersertifikater til utenlandske dykkere. Rundt 2000 kan teoretisk sett ha jobbet - og eventuelt pådratt seg skader - innenfor pionertidens periode mellom 1965 og 1990.
Dersom disse statlige tallene legges til grunn, kan det derfor vaere rundt 2000 utenlandske dykkere som kan komme inn under en kompensasjonsordning, forutsatt at de har pådratt seg skader som følge av dykkingen. Skal disse ha krav på den samme kompensasjonen som de norske dykkerne, kan det dreie seg om totalbeløp på rundt 10 milliarder kroner.
Advokat Per Danielsen ser at dette er et betydelig beløp, men ikke sett i sammenheng med de verdiene som dykkerne tross alt bidro med og realiserte for det norske samfunnet.
– Dersom vi vinner fram, vil saken vaere en prinsippavklaring for de de utenlandske dykkerne som dykket i pionérperioden. Det blir det samme som forrige gang da en håndfull norske dykkere vant fram i Strasbourg, men hvor det i ettertid ble gitt en oppreisning til alle dykkerne som var kvalifiserte for denne kompensasjonen. Noe lignende kan skje her, sier Danielsen og legger til:
– Saken dreier seg nå i korthet om det er greit å forskjellsbehandle de utenlandske dykkerne sammenlignet med de norske. De utenlandske dykkerne jobbet på norsk sokkel, gjerne i norske selskap, de bodde i Norge og skattet til Norge. Likevel ble de diskriminert i kompensasjonsordningene. Dette mener vi blir helt feil, sier Danielsen og minner samtidig om at rettferdighetsprinsippet står sterkt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Staten holder tilbake informasjon
Som Aftenbladet tidligere har omtalt har Staten ikke delt gledelig av essensielle dokumenter i dykkersaken.
Aftenbladet har tidligere skrevet om statens håndtering av dokumenter i dykkersaken. Selv den nå avdøde lagdommer Peter Lossius, som ledet granskingen av arbeidsforholdene til tidligere nordsjødykkere (rapport lagt fra i NOU nr. 5 2003), hadde meget store problemer med å få ut dokumentasjon fra Staten.
Petroleumstilsynet og Arbeidsog sosialdepartementet hadde nemlig sin egen kopiinstruks hvor dokumenter som ble klausulert, ikke skulle leveres ut til dykkere. Dermed er det fortsatt et uvisst antall dokumenter, og mulige bevis mot Staten, som ennå ikke er frigitt fra myndighetene i dykkersaken.
Arbeids- og sosialdepartementet skrev følgende om kopiering av arkivmateriale fra Petroleumstilsynet i forbindelse med innhenting av dokumenter i dykkersaken:
«...Alle dokumenter, med unntak av de som er merket taushetsbelagt, skal kopieres i to eksemplarer. Kopisettene legges i arkivkassetter som er merket med samme påskrift som originalsettet. Kopisettene må plasseres slik at det etter kopiering er tre separate enheter. Straks kopieringen er ferdig må det gis melding til bestiller.
«...Taushetsbelagte dokumenter er markert ved at det er rødt kryss på selve arkivkassetten og de spesifikke dokumenter er merket med en blå eller rød tagg. Disse dokumentene skal kopieres i et eget sett som ikke skal gis ut. Dette settet er kun til intern bruk i arbeidsmiljøog sikkerhetsavdelingen, AID.