En Bru til ingensteds
KRONIKK: Det ser dystert ut for landet og oljefylket. Nå er det tid for å bruke den gamle suksessoppskriften.
Mye har vaert sagt om Rødts sluttdato for oljeindustrien. Denne ligger nå an til å forsvinne fra partiets program, etter iherdig politisk arbeid fra blant andre undertegnede. Men det holder ikke bare å fjerne sluttdatoen. Vi må også få på plass en startdato for arbeidet med å skaffe Norge flere bein å stå på i en framtid hvor oljå – enten vi liker det eller ikke – vil bli mindre lukrativ for Norge enn den har vaert.
Dystre utsikter
Nylig la regjeringen fram sin perspektivmelding. Den forsøker å si noe om hvordan norsk økonomi vil utvikle seg i årene fram til 2060. For et oljefylke som Rogaland er meldingen dyster lesing. Høyre-regjeringen forventer en nedgang i produksjonen av olje og gass på 65 prosent i Norge innen 2060. Rundt 50.000 arbeidsplasser vil bli borte dersom det går som regjeringen anslår.
Det innebaerer at mer enn hver fjerde som i dag er sysselsatt i eller rundt petroleumsnaeringen, må finne seg noe nytt å gjøre i løpet av de neste ti årene.
Prognosene fra Tina Bru og co. stemmer godt overens med det vi vet fra før. Fra toppåret 2004 har norsk olje- og gassproduksjon falt fra 264,4 til 228 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter, eller naermere 20 prosent. Equinor venter halvert produksjon på sokkelen innen 2050. Oljeprisen ser også ut til å stabilisere seg på et betydelig lavere nivå enn toppårene 2011– 2012. Mye er usikkert, men alt tyder på at Norge vil bli mindre avhengig av oljå i årene som kommer.
Ingen, verken Ketil Solvik-Olsen eller Tina Bru, kan vedta mer olje på norsk sokkel enn det er. Geologien lar seg ikke styre fra et kontor inne i Oslo.
Får regjeringen rett i sine antakelser om store oljekutt, er det dramatiske nyheter, både for arbeidsplassene og for velferden. I siste «normalår» før korona fikk staten over 250 milliarder kroner i inntekter fra petroleumsvirksomheten. Hvordan vi skal erstatte disse inntektene, er det ingen som kan svare på. «Den nye oljen» finnes ikke, enten avisene skriver om laks, blåbaer, reklame, asylmottak eller image. Trolig må Norge de neste tiårene finne seg i å få et mer normalt skandinavisk velstandsnivå, naermere Danmark og Sverige enn vi er i dag. Samtidig må vi gjøre som best vi kan for å skaffe oss flere bein å stå på ved siden av olje- og gassindustrien. Vi skal erstatte de arbeidsplassene som etter hvert blir borte, og vi skal forsøke å erstatte så mye av eksport- og skatteinntektene fra oljå har gitt oss som mulig.
Passiv regjering
På dette feltet har Høyre og Tina Bru levert til stryk gjennom snart åtte år i regjering. Siden 2013 er handelsunderskuddet fra Fastlands-Norge doblet. Ser vi bort fra oljå, går Norge 300 milliarder kroner i året i minus i handelen vår med utlandet. Mens investeringene i bolig og samferdsel har skutt i vaeret, står industriinvesteringene på stedet hvil. 26 milliarder i samla investeringer i fastlandsindustrien er ikke mer enn en dråpe i oljehavet. For å gi en pekepinn om størrelsesorden her: Equinor kjøpte kjøpte til sammenligning alene inn varer og tjenester for 150 milliarder i 2020.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det går treigt. Regjeringa fører en passiv naeringspolitikk som bygger landet ned, og ikke opp. Mens arbeidsplassene i oljå blir borte, gjøres lite for å bygge opp ny naeringer. Framfor å bruke kraften vår på foredling og kraftkrevende industri, sender regjeringen strømmen ut av landet gjennom stadig nye kraftkabler. Resultatet blir en uthuling det viktigste konkurransefortrinnet i fastlandsindustrien.
Med storstilt import av lavtlønt arbeidskraft fra ØstEuropa undergraves den norske fagarbeideren og dermed våre muligheter til å hevde oss i den internasjonale konkurransen i framtida.
I Dalane har de gjort mineralfunn for hundrevis av milliarder. Ap-ordfører Odd Stangeland i Eigersund sier at han opplever null interesse for det nye gruveeventyret fra regjeringen i Oslo.
Naermere Oslo, på Østlandet, roper skogindustrien etter investeringer. Moderne skogindustri er i skuddet i Finland og Sverige, mens Norge nøyer seg med å vaere råvareeksportør til nabolandene.
De lovede storsatsingene på hydrogen og havvind er på vei, men det går fryktelig sakte.
Den eneste industrien regjeringen har lyktes i å bygge opp er vindkraftindustrien på land, og den genererer mer støy enn arbeidsplasser. For hver dag som går med denne passive naeringspolitikken, naermer vi oss sluttdatoen for Norge som velferdssamfunn.
Bruk suksessoppskriften!
Hva må gjøres? Vi må gjenoppdage suksessoppskriften fra de ti oljebud og etableringen av Statoil. Det er bare staten som har muskler og kapital til å bygge opp helt nye naeringer. Høyre var i sin tid skeptisk til å etablere et operatørselskap på sokkelen. De tok feil den gang. Nå sleper de beina etter seg i en tid hvor Norge trenger nye, store statsselskaper til å forvalte fisk, mineraler, kraft og tømmer.
En annen forutsetning for å skape nye naeringer er å bryte oljefondets hellige tankeregel og investere deler av oljeformuen vår i norsk industri, framfor å bruke alt sammen på å finansiere utenlandsk naeringsliv i verdens finansmarkeder.
Kombinasjonen av 65 prosent kutt i olje og gass innen 2060, og så å si ingen nye industrisatsinger, vil bli dødelig for Rogaland. Olje- og energiministeren tilbyr i realiteten en Bru til ingensteds.
Vi må invester deler av oljeformuen vår i norsk industri, framfor å bruke alt sammen på å finansiere utenlandsk naeringsliv i verdens finansmarkeder.