Velkommen hjem, Johan Dalene!
KONSERT: Vi kom sent, men vi kom godt på konsert denne sesongen. Etter avlysninger på nyåret ble det pangstart med fiolinunderet Johan Dalene – «svensken fra Sandnes», som vi lokalpatriotisk kan tillate oss å kalle ham, for å få vår andel i dette mirakelet.
Stavanger konserthus onsdag: Jean Sibelius: Fiolinkonsert. Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 5. Solist: Johan Dalene, fiolin. Dirigent: James Gaffigan. Konsertmester: Francesco Ugolini. Konferansier og paukist: Odd Børge Sagland. Stavanger Symfoniorkester.
Symfoniorkesteret vartet onsdag opp med to av de komponistene de spiller aller best: Sibelius og Tsjajkovskij. Hos den tidlige Sibelius, frem til og med de to første symfoniene, kan man høre en påvirkning fra Tsjajkovskij. Men fra og med fiolinkonserten har han gjort de lånte fjaerene helt om til sine egne farger, og i dette stemnings- og temperamentsfulle verket behandler han formen fritt, fantasifullt og personlig. Sibelius var selv en habil fiolinist, og det er ingen tvil om at han her kommer «instrumentets sjel» like naer som for eksempel Mendelssohn før ham. Konserten ble skrevet i den fuktige tiden da Sibelius fikk bygd seg villaen Ainola (oppkalt etter hustruen Aino) et stykke utenfor Helsinki, for å få avstand til storbyens fristelser og bohemiske svirebrødre. Den finske premieren var en fiasko, men et års tid senere reviderte Sibelius konserten før den ble fremført i Berlin, dirigert av selveste Richard Strauss. I dag er den en av de mest spilte – et must på repertoaret til alle fiolinvirtuoser.
Og virtuost er det så det holder. Det hjelper neppe å vaere navnebror til den store Sibelius, som ble døpt Johan (før han i voksen alder forfransket seg til Jean), men det kan hjelpe å ha en vaskeekte Stradivarius fra 1736 mellom fingrene, når disse fingrene eier en teknikk og følsomhet som er den verdig. Johan Dalene er fortsatt bare tjue, men når han spiller, høres det ut som om han allerede har levd ti musikalske liv. I Stavanger har vi hatt gleden av å høre ham som kammermusiker to festivalsomre på rad, og jeg var nå ekstra spent på å oppleve ham i aksjon i en av de store klassisk-romantiske konsertene, der solisten må vaere jevnbyrdig med et fullt orkester.
Pur magi var det helt fra åpningstaktene, der solisten kom liksom drømmende ut av en sølvskimrende sky av strykerklang, før melodien vandret søvngjengersikkert videre. Dalene turnerte den kompliserte kryssrytmikken og de mest halsbrekkende oktavløp uforskammet ubesvaeret. Han fikk fiolinen til å synge som en edel diva i adagioen og plystre som en gatepojke i finalen. Denne suggererende finalesatsen karakteriserte den store kritikeren Tovey i sin tid som «en polonese for isbjørner» – treffende nok, skjønt engelskmannens geografiske og zoologiske kjennskap til Finnland sto kanskje noe tilbake for hans musikkunnskaper. Lett på poten snarere enn tung på labben må solist og orkester vaere her for ikke å snuble i de spenstige sprangene. Iallfall svingte det med nesten demonisk energi i kveld, som en finsk-bondsk riverdance med akkurat passe dose vodka innabords til å holde humøret lystig og dansefoten spretten. Og midt i denne hurrameg-rundt’en danset unge Dalene som en fandenivoldsk alv. Publikum ga varm velkomst hjem, og ekstranummer ble det.
Tsjajkovskij gjorde nok seg selv en bjørnetjeneste da ha lot seg lokke til i brevs form å komme med «forklarende» programtekster til sine tre siste symfonier. Iallfall har det siden gitt mye ammunisjon til hans argeste kritikere, med anklager om sentimentalitet og hysteri og jeg vet ikke hva (til denne akademiske klagesangen kom nok også komponistens homofile legning som en beleilig undertekst). Men i en del slike tilfeller er det det store publikum, ikke kritikerne, som har rett. Og det store publikum har alltid satt Tsjajkovskijs musikk høyere enn myten om den lidende personen. I realiteten var Tsjajkovskij mer av en selvkritisk kunstner enn et selvmedlidende menneske, og dertil noe av en pionerånd som banet vei for en ny type symfoni – representert ved slike størrelser som Mahler og Sjostakovitsj – der både mer subjektive og folkelige uttrykk ikke bare tillates, men er en integrert del av formen. Ja, Tsjajkovskijs symfoniske språk er så forførende lett å lytte til at det har tatt desto lenger tid for forståsegpåerne å forstå det riktig.
Amerikanske James Gaffigan er en svaert velkommen gjestedirigent, og han formet dette stoffet med myndig hånd og smittsom energi. Fremheves må førstehornisten Steven James’ vidunderlige solo i den langsomme satsen i Tsjajkovskijs evigunge Femte. Og det var lett å høre at orkestret elsker denne musikken.