Ekstremt vanskelige avgjørelser hver dag
BARNEVERN: Som regel fungerer godt miljøterapeutisk arbeid best. Da vinner alle.
Aftenbladet har i sin artikkelserie om politi og barnevern gjort en fremragende innsats i å samle inn og systematisere tilfeller hvor politiet blir brukt i situasjoner med barn som barnevernet har omsorg for. Det er viktig, for barnas stemmer kan i denne typen saker aldri bli gjentatt nok.
Ine Haver skrev tidligere i uken et godt innlegg i Aftenbladet som reflekterte rundt hvordan dette kan oversettes til realiteten barnevernsansatte, barna og politiet lever i. La meg komme med noen eksempler fra min egen hverdag som deltidsansatt på en barnevernsinstitusjon.
Én av de 5000 sakene
En ungdom med voldelig atferd beskriver i detalj hvordan hen skal drepe meg, skjaere opp magen på min gravide samboer og stikke hull i hodet på vårt ufødte barn med et skrujern. Ungdommen forteller hvor, hvordan og når hen skal drepe meg. Dette har hen planlagt. Ungdommen har tidligere gått til angrep på kolleger med kniv. Jeg, og mine kolleger, vet at dette er en ungdom som har opplevd ting ingen ungdom skal oppleve, og vi forsøker heller å snakke oss forbi truslene. De anmeldes selvfølgelig ikke. Vi ringer ikke politiet. Jeg skriver heller ikke avvik. Det burde jeg kanskje gjort, men drapstrusler er dagligdagse. Ingen har tid til å registrere hver eneste drapstrussel.
Dagen etter går hen til angrep på meg, med spark mot kroppen, slag mot hodet og spyttklyser i ansiktet. Hen får inn et godt slag i ansiktet. Hva godt gjør det ungdommen at vi ringer politiet? Ingenting. Jeg strekker meg langt i å ta imot slag, i stedet for å måtte fysisk stanse ungdommen. Det ønsker vi å unngå så langt vi kan. Angrep på personalet blir registrert som avvik. Det er viktig i tilfelle vi får seinskader. Det har jeg kolleger som sliter med. Vi bruker litt tid etterpå på å snakke om at det ikke er så lurt å spytte på folk nå som det er en pandemi som herjer. Ungdommen sier seg enig. Vi ser film resten av kvelden.
Politiet ble først ringt når denne ungdommen, med et ukritisk forhold til rusmidler, klarer å rømme fra institusjonen og vi er redde for ungdommens liv og helse. Vi er redd at hen kan ta en overdose.
Denne kontakten er en av de 5000 sakene Aftenbladet har gått gjennom. Journalistene kjenner ikke til foranledningen – til arbeidet som er lagt ned av mine kolleger for å hjelpe ungdommen med sinnet sitt, jobbe med traumene hen har og hvor langt vi strekker oss for å skjerme ungdommen fra nye traumer. Jeg jobber deltid. Mine kolleger går på jobb hver eneste dag, og ofrer mye for et arbeid de brenner for.
Drapstrusler er vanlig
Nå er jeg ute i foreldrepermisjon, så det gikk helt fint med min gravide samboer. Jeg gikk ut i permisjon med vondt i nesa. To uker før pappapermen ble jeg slått så hardt i ansiktet at jeg begynte å blø. Det var aldri snakk om å ringe politiet for bistand. Aldri snakk om å anmelde. Det er ikke kjekt å bli angrepet, men det er heller ikke gøy for en 14-åring å vite at hen har påført andre smerte – uansett hvor «tøffe» de måtte vaere. Vårt fokus er hele tiden å jobbe til det beste for ungdommen. Da er det bedre å hjelpe dem å bearbeide sinnet de kjenner på, enn å legge enda en sak på lista deres hos politiet.
I hvor mange andre yrker aksepterer man å bli slått til blods? Å jevnlig bli drapstruet? Det er ikke mange. Det er heller ikke akseptert i barnevernet, men det er dessverre realiteten.
Jeg har aldri vaert redd for å dra på jobb. Jeg har gode og solide kolleger som jeg stoler på. Stort sett hver eneste vakt har både jeg og ungdommene det ganske kjekt! Vi drar i klatrehallen, snakker om vanskelige ting, jobber med skolearbeid, diskuterer leggetider og hvor mye fisk vi skal ha på ukemenyen. Slik det er i de fleste hjem.
Siste utvei
Men mange av ungdommene som er i barnevernets omsorg har traumer. De har opplevd ting ingen barn skal oppleve, og noen ganger manifesterer det seg i utageringer, rusmisbruk og voldelig eller selvdestruktiv atferd. Da har vi en del verktøy vi kan bruke for å hjelpe barna, men noen ganger trenger også vi hjelp. Da ringer vi politiet. Det er absolutt siste utvei. Og da er det, som Aftenbladet påpeker, viktig at dette dokumenteres godt, og saerlig at barnas stemme kommer tydelig frem.
Mitt budskap er imidlertid at bildet er mer nyansert enn det man kan få inntrykk av gjennom Aftenbladets artikkelserie. Dette er fagfolk som tar ekstremt vanskelige avgjørelser hver eneste dag. Noen ganger betyr det at politiet må bistå. Som regel gjør det ikke det.
Som regel fungerer godt miljøterapeutisk arbeid best. Da vinner alle.
Barnas stemmer kan i denne typen saker aldri bli gjentatt nok.