MGP-finalen
fekt på folk. Halvparten okker og stønner over nok en artist som skal snakke ut om den tunge tiden, rett før singelen slippes. Jeg er en av dem som fort tenker sånn, og mistenker at det står et markedsapparat i bakgrunnen og gnir seg i hendene.
Grønneberg avsluttet forresten anmeldelsen sin med å skrive følgende: «Tix er direktekvalifisert, men han skulle aldri vaert der med en så hjelpeløs låt. Jeg skal spise Tix-pannebåndet, på en seng av knuste glasskår fra brillene hans, dersom han vinner MGP-finalen.»
Det er klart, Grønnebergs diett de neste dagene blir spesiell, den blir det.
Noen (av oss) ser bare kynisme. Andre igjen synes det er fint å høre kjente folk snakke om vanskelige ting. De finner trøst i å høre kjendiser si høyt at de sliter. I beste fall kan det fungere som inspirasjon til å søke hjelp, ta noen grep og begynne å grave seg ut av et sort hull. Tix forteller, folk lytter og kanskje hjelper det en? Kanskje to? Kanskje 20? Musikk redder neppe verden, men de slo meg under MGP-finalen, der Tix sto med englevingene sine, lenket fast av en bande djevler, at kanskje denne sangen hjelper litt?
Helt aerlig: Jeg forstår det ikke, men det betyr ikke at det ikke er sånn.
Heia Tix!
Denne tanken slo jeg fort fra meg, for jeg er yrkesskadd til å tenke kynisk. Jeg er for ofte i kontakt med markedsapparatet som vil selge inn «jeg har hatt det vondt»-historiene. Men tanken kom tilbake. For noen hjelper en bok. For andre hjelper et intervju, en podkast eller et dikt. Mon tro om til og med Tix’ middels gode MGP-sang kan bli noe å gripe tak i for noen som opplever at livet er overskyet og hullet litt for dypt. Ikke meg, ikke min generasjon eller mine foreldres generasjon, men disse som ble født etter OL på Lillehammer, og som liker Tix? Det var nok den gjengen som sørget for at vi sender en tidligere andunge til Nederland, ikke det planlagte Visit Norway-innslaget til Keiino.
«Lys ut av mørket» er tross alt det viktigste et menneske kan finne i livet. Det lyset kan komme fra de underligste steder, for eksempel fra en middels god popsang framført av en kanalje i englevinger.
Kanskje er jeg helt på viddene. I Oslo-traktene sto det muligens et markedsapparat og pøste nedpå champagne da Tix midt i sangen snakket om den stygge andungen.
Men hvis denne sangen kan gi selvfølelsen tilbake til en på 16, eller et lys å følge ut av mørket til et par stykker i 20-årene, så heia Tix!