Tragedien er borte vekk – men morsomt er det jo
TEATER: De som venter en klassisk tragedie, får noe helt annet. Denne teksten fra år 1800 er fylt med rockemusikk og filmreferanser – og klovnerier. Morsomt, men et mulig alvor blir borte.
Rogaland Teater: Maria Stuart. Av: Friedrich von Schiller. Regi: Eline Arbo.
Med: Nina Ellen Ødegård, Helga Guren, Anders Dale, Svein Solenes, Leo Magnus de la Nuez, Gorm Grømer,
Penda Faal, Kasper Skovli Botnen, Matias Kuoppala. Oversatt av: Rolf HiortSchøyen. Bearbeidet av: Matilde Holdhus og Eline Arbo.
Dramaturg: Matilde Holdhus. Kostymedesign: Alva Brosten. Scenograf: Olav Ryland Myrtvedt. Komponist: Thijs Van Vuure. Lysdesign: Trygve Andersen Maskør: Sigrid Teige.
Før premieren på Rogaland Teaters «Maria Stuart» var jeg innom NRK-appen og så en nesten 40 år gammel versjon av Bjørnstjerne Bjørnsons «Maria Stuart i Skottland». Det var en fullstendig håpløs forestilling, sett med dagens øyne. Fortellergrepene var avfeldige, scenografien hjelpeløs i sine forsøk på å skape realisme, og overspillet på plass i fullt monn – enda sterkere enn jeg husket fra fjernsynsteatrets gullalder.
Fredagens premiere var basert på tyske Friedrich von Schillers tekst som er enda eldre enn Bjørnsons, men utgangspunktet er det samme: En maktkamp på liv og død mellom kusinene Maria Stuart av Skottland og Elizabeth 1 av England – med litt franske intriger og en solid dose romantikk innimellom. Selvsagt, og heldigvis, har regissør Eline Arbo og hennes stab av skuespillere og bakfolk gått mye mer brutalt til verks enn NRK gjorde. Å møte denne beretningen som har inspirert forfattere, politikere og historikere i nesten 500 år, med pompøst gravalvor, ville vaert dødfødt.
Overspill på bestilling
Likevel har de to forestillingene merkelig nok mye felles. Begge åpner med en enetale som presenterer de ulike aktørene, katolikker og protestanter, lorder og beilere, dronninger og deres allierte. Kostymene i begge forestillingene henter inspirasjon fra britiske hoff, men er her selvsagt vridd og vrengt på tidsriktig og kjønnsforvirret vis. Og overspillet er på plass, nå som da – med en viktig forskjell: Her er det teatralske villet.
Denne oppsetningen går altså inn en gammel tekst, og en enda eldre historie, med stor ironisk distanse og bøttevis av komikk. Det er effektivt, og kanskje nødvendig, men det er ikke saerlig originalt. Veldig oppfinnsomt er det heller ikke å hente samtiden inn i forestillingen, enten det dreier seg om lettvint parterapi og nåtids hverdagstale midt i det høystemte, eller referanser til dataspill og filmer. Og vi har da virkelig sett en god del oppsetninger som henter inn pop- og rockmelodier etter hvert! Her dukker både Susanne Sundfør, Tears for Fears og Lana Del Rey opp.
Alt funker i og for seg, om musikkinnslagene blir pustepauser i en ganske heseblesende oppsetning. Dessuten er det alltid godt å le, og her er mange anledninger til å flire. Framdriften er stort sett upåklagelig, selv om to og en halv time er i lengste laget. Skuespillerne går fint inn og ut av tragedie og komedie, og scenene med fysisk teater er imponerende.
Tragedien taper
Faren er likevel at all ironi og all komikk, og alle engelskspråklige innslag, fjerner det som måtte finnes av naert og intenst drama i teksten. Når rene klovnerier rammer inn grunnleggende diskusjoner om forholdet mellom makt og rettferdighet, er det alvoret som taper. Det som måtte finnes av kjønnspolitisk krutt i selve historien, der to dronninger kjemper om makten i et mannsdominert samfunn, blir aldri skikkelig tematisert – slik programteksten fra Janne Stige Drangsholt legger opp til. I stedet humres det bort når lorder og presteskap med ledige håndledd, stroppeløse bluser, høyhaelte sko og bare bein forsvinner ut og inn av scenen nesten som i en farse.
Heller ikke den nasjonale, eller religiøse, dimensjonen i forholdet mellom England og Skottland blir mer enn et bakteppe. For meg er selve avslutningen, en vakker omkledningsscene der begge dronningene får ny ham, den som baerer mest ettertanke i seg.
Men for all del: Moro er det, håndverket er naturligvis på plass, og etter et par premierer uten sterke visuelle opplevelser, er det kanskje ok å gi publikum en fargerik, komedifisert tragedie.