Malerkunst av beste merke
UTSTILLING: Natasja Askelund kupper kunsthistorien, skriver en meget begeistret anmelder. Konklusjonen er klar: Denne utstillingen bør du se!
Galleri Opdahl: Natasja Askelund, «Kjenner du min mor?» Maleri. TIl og med 11. april.
Så har hun klart det nok en gang: Natasja Askelund er alltid i bevegelse; vi vet aldri hvor vi har henne, for hun fornyer seg stadig med sin uforutsigbare kunst. I Galleri Opdahl – nå endelig åpnet under ny ledelse – viser hun en serie malerier hvor kontinuiteten i kunstnerskapet kun viser seg fragmentarisk, i form av en slags erindringselementer som ligger utenpå de gjenkjennbare motivene. For motivene er tradisjonelle landskap, scener som virker ganske banale fordi de er forterpet som klisjeer gjennom generasjoner.
Her er etterklanger av norsk nasjonalromantikk og av det rene landskapsmaleriet, à la Thorvald Erichsen ca. 1900. Men ikke minst er det kitschmaleriet – det masseproduserte bildet kjøpt for en billig penge, hengt i de tusen hjem og innrammet med gammelt listverk merket av tidens avskallinger – som er utgangspunktet for Askelunds utforskning av erindring, minne og smakens felles multiplum.
Inn bakdøren
Derfor dette interessante poenget: da hun debuterte for snart 30 år siden, slo hun seg inn i kunsthistoriens store tradisjon, som for å kuppe den. I dag slår hun seg også inn i kunsthistorien, men nå ved å gå inn bakdøren, til de stille, naermest glemte delene av den. Til maleriene med den folkelige appellen.
Det er den hun forstyrrer med sine uromomenter i billedflaten. Slik oppstår det to ganske ulike narrativer i maleriene: understrømmen av lettlikte veggdekorasjoner hentes fram fra glemselen, og maleritradisjonens nyere uttrykk legges som et filter oppå dette. Som for å vise at maleriet har beveget seg i ganske andre retninger, verdt å få med seg – og, ikke minst, å fundere over. Kanskje er det denne problematiserende holdningen som ligger i utstillingstittelen, «Kjenner du min mor?» – den antyder en hyllest til en mor, konkret eller metaforisk, som ikke slo seg til ro med tingenes enkle tilstand, men som stilte spørsmål og ville ha utradisjonelle svar.
Når Askelund intervenerer i de enkle landskapsmotivene, gjør hun det med virkemidler som spenner fra naivisme til ekspresjonisme. Det skjer med praktfulle farger som får galleriet til å flamme og blusse i heftig rytme. Og det skjer gjennom de malte rammene. Nei, hun maler ikke på rammene; hun maler rammene inn som en del av maleriets motiv. Faktisk ganske illusjonistisk, for på avstand virker de tredimensjonale, og hun har også malt rammeskyggen som gallerilyset ofte skaper langs lerretet (selv anerkjente museer har denne irriterende uskikken).
Parallelle verdener
Slik driver Askelund en avansert lek med maleritradisjonen i vestlig kunsthistorie; hun kupper den med minner fra eget kunstnerskap og ved å sprenge tradisjonens rammer ved å male rammene som en del av det kunstneriske uttrykket. Hele tiden holder hun maleriet opp som håndverk – håndens arbeid – og hun viser hvordan dette former vår oppfatning av maleriet, som hun trekker fra det dekorative henimot det visuelt forstyrrende. Kunsten er ikke glatt og enkel, sier hun i denne utstillingen. Men den er verdt å trenge inn i, ikke minst når blikket møter en viss motstand. Da vil du se at kunsten kan romme parallelle verdener, og at kunstens verdi ikke ligger i overfladisk konformitet som kan måles i store salgssummer. Men at den ligger i kunstnerskap som forvaltes i skjaeringspunktet mellom teknisk innsikt og dyktighet på den ene siden, og den kritiske tanke på den andre. Og at verdien kan måles i kunstnerens rokking ved våre sanserutiner. Derfor bør du se denne flotte og tankevekkende utstillingen.