– Ikke alltid så godt debattklima
STAVANGER: Sølvberget-sjef mener den politiske debatten i Stavanger godt kan bli bedre, mens avtroppende Folken-sjef oppfordrer partiene til å ta politikere i skole.
I et stort intervju med Aftenbladet lørdag, sier kunstner Natasja Askelund at hun har fått trusler etter å ha kritisert de rødgrønnes kulturpolitikk. Truslene har ikke vaert fysiske, men hun har fått direkte beskjed om at det ikke er lurt av henne å si det hun sier.
Saken har blitt debattert i sosiale medier gjennom hele helgen. Mange synes det er flott at Askelund, og Aftenbladet, drar i gang en viktig debatt, mens andre er kritiske til at de framsatte påstandene ikke blir dokumentert.
«Ytringsfrihetens by»
En av dem som engasjerte seg, var bibliotek- og kulturhussjef Anne Torill Stensberg ved Sølvberget. Hun kjemper for et godt debattklima.
– Ytringsfrihet er en av de grunnleggende verdiene vi jobber for ved Sølvberget. Derfor har vi arrangert folkemøter blant annet for å diskutere om sosiale medier ødelegger demokratiet, sier bibliotek- og kulturhussjef Anne Torill Stensberg.
Hun viser til at en delegasjon fra Sølvberget og Stavanger kommune i 2019 til bokmessa i Frankfurt med budskapet om at Stavanger er ytringsfrihetens by.
– Stavanger er friby for forfattere, da har byen en spesiell forpliktelse til å hegne om ytringsfriheten, sier Anne Torill Stensberg.
For å ha mest mulig åpenhet rundt diskusjonen om debattklima, kan vi opplyse at Stensberg og Natasja Askelund er venner. Det er også viktig å opplyse at det er Aftenbladet som tar kontakt med Stensberg for intervju, ikke motsatt.
Ikke alltid tenker seg om
Hun mener debattklimaet ikke er så godt i Stavanger.
– Jeg opplever at folk ikke alltid tenker over at det de skriver kan virke sterkere på mottakere enn intensjonen. Enkelte lar følelsene løpe over tastaturet uten å tenke på hvordan det virker på leserne. Det er ikke alle debattrådene det kommer noe godt ut av, sier hun.
Hun har lest debattinnlegg som har formuleringer som hun tror avsender neppe ville sagt muntlig til vedkommende som blir rammet.
– Et dårlig debattmiljø gjør at diskusjonene blir mindre interessante. Mange blir redde for å gå inn i debatter fordi det er for mye grums, sier Stensberg. Hun registrerer at noen politikere er veldige aktive i sosiale medier, mens mange er fravaerende.
– Det er trist, fordi gode og opplysende debatter er en forutsetning for en velfungerende demokrati, sier Stensberg.
Selv har hun ikke opplevd noe ubehag etter innlegg i sosiale medier.
– Nå skal det mye til for at jeg føler ubehag av ytringer, sier hun.
Bruker hersketeknikker
På sin siste dag som daglig leder for studentkulturhuset Folken, skrev Mariann Bjørnelv en takkfor-meg-hilsen på Facebook. Der skrev hun blant annet:
«Jeg har nok vaer en plage, med masing om studenter i sentrum, tilskudd, scener, støtte, kjøp av hus, oppussing, kulturpolitikk som feiler og kulturpolitikk som funker. Jeg har ganske ofte snakket med utestemme, gjerne via mediene for å understreke. Akkurat det siste har ikke alltid falt i god jord.»
– Nei, jeg har aldri blitt truet til stillhet. Det handler mer om kommentarer fra politikere som «kunne du ikke snakket med oss i stedet for å gå til mediene». Men jeg er en person som bruker utestemme når jeg føler at jeg ikke blir hørt, sier Mariann Bjørnelv, som mandag hadde sin første arbeidsdag som festivalsjef for Moldejazz.
– Har du vaert redd for at din tydelige stemme skulle få konsekvenser for tilskudd til Folken?
– Nei, aldri. Verken nå eller under tidligere flertallspartiet. Hadde det skjedd, ville jeg i hvert fall snakket med høy utestemme, sier Bjørnelv.
I over ti år har hun brukt mye tid på lobbyvirksomhet. Først som leder av Star, som arbeider for musikkmiljøet og musikkbransjen i Rogaland, og deretter daglig leder av Folken.
– Jeg har alltid hatt tett kontakt med politikere, uavhengig av hvem som styrer byen. Men jeg ser at det ikke er alle som like flinke til å tåle kritikk. Enkelt er korte i lunta og slenger med leppa i debatter på sosiale medier. Jeg ser at det brukes hersketeknikker som ikke bringer noe positivt inn i debatten.
– Har du eksempler?
– Jeg vil ikke nevne noen konkret, verken navn eller eksempler. Det er bare å følge med på debattene, så vil man fort se det. Men det gjelder enkeltpolitikere og ikke det store flertallet. Dette er heller ikke noe nytt, slik har det vaert i mange år, sier Bjørnelv.
Hun mener partiene bør ta en runde internt om hva som er grei debattform i sosiale medier.
– Det er helt klart enkelte politikere som vil ha godt av å gå i en partiskole og laere seg debatteknikk, sier Bjørnelv.
Jeg har alltid hatt tett kontakt med politikere, uavhengig av hvem som styrer byen. Men jeg ser at det ikke er alle som like flinke til å tåle kritikk.
Mariann Bjørnelv
Annie Ernaux:
Far/En kvinne. Romanar?
139 sider. Omsett av Sissel Lie og Henninge Margrethe Solberg. Gyldendal.
Eg veit ikkje korleis det er med andre bokmeldarar, men for meg er det ikkje heilt uvanleg å sitja og stira tomt inn i Word-dokumentet ei tid etter ferdig lesing, passivt ventande på orda som ikkje kjem. Denne gongen var det verre enn vanleg. Ein kan spørja seg kvifor, og kanskje insistera på at det er
Maren Uthaug:
Ein lykkeleg slutt. 376 sider.
Omsett av Ingrid Holvik. Samlaget.
Det finst folk som lever av døden. I dansk-norske Maren Uthaugs andre roman på norsk, blir vi med på eit vilt djupdykk i soga til gravferdsbyrået Christian Christiansen, som starta på ei stillehavsøy med nøyaktig 989 innbyggjarar og endar hjå ein fordrukken veterinaer utanfor København i vår tid. Det femner vidt og går vilt for seg når Maren Uthaug går i gang.
Når ein roman går tett på tema som barnedrap, nekrofili, og dessutan pest i ymse former, med dissekerande naersyn både på årsaker og utslag, er det klart vi har å gjera med ein ganske røff romansubstans. Lite som kan relaterast til døden er Uthaug framand i denne slektsromanen som på mange vis er godt tima i ei tid med pandemiens frykt for smitte og død. Her er likstank frå brutale epidemiar der ingen får valet mellom pest og kolera.
Gjennom skiftande perspektiv, tek ho oss med opp gjennom ulike epokars måte å takla den siste fiende på, alt ramma inn av historia om gravferdsbyråets moderne representant, Nicholas og mange tilbakeblikk på hans forgjengarar.
Med ironisk snert vert dei mange generasjonars Christianar nummererte som kongar, og i slektstavla som dukkar opp mellom kapitla vert deira bisarre saerdrag samanfatta. For å seia det slik: romanen korrigerer på ingen måte eventuelle tankar vi måtte ha om at menneske som har døden til yrke, vert litt aparte.
Dette er både ein styrke og eit svakt punkt ved romanen. Ei slektstavle som berre avlar fram fullblods eksentrikarar mister litt momentum undervegs, og vi endar kanskje opp med døden på ei armlengd også etter 3–400 sider på Uthaugs uregjerlege dødskarusell?
Eg kan skjønna at denne boka vart ein braksuksess i Danmark, der Maren Uthaug vann «Laesernes bogpris» for utgjevinga. Med kompromisslaus vilje til å konfrontera tabu og energisk stil vil ho garantert vinna eit stort publikum også i Noreg. Samlaget seier at dette er deira viktigaste utgjeving denne våren.
For denne meldaren vert lesaropplevinga for ujamn og handlinga for teatralsk til verkeleg å gjera inntrykk. På sitt sterkaste dreg romanen opp kulturhistoriske linjer i eit tohundreårig terreng der døden og sorga har gjennomgått privatisering og institusjonalisering. Skildringar frå pestbølger i 1800-talets København er fortalt med kunnskap og innsikt og med ironikarens usentimentale blikk som heile tida gir ei form for «comic relief» undervegs.
På sitt svakaste pjattar Uthaug formålslaust om ånder og skrømt (og deira sexliv!), legg til unødvendig og overspelt dramatikk og leflar med altfor stereotype idear, til dømes den om den svake, ja, faktisk tilbakeståande mannen, slik som far til Nicholas, og handlekraftige kvinner; eit tablå som kjennest oppbrukt og føreseieleg trass all si fargerike utforming. Dette står som kontrast til ei alt anna enn føreseieleg handling som vert driven fram av ein forfattar med teft for dødeleg dramatikk og dreg med seg lesaren til ein fatal finale. Eller, vi får vel kanskje kalla det ein lykkeleg slutt.