Koronakommisjonen – godt levert?
KRONIKK: Politikere og andre som deltar i ordskiftet før stortingsvalget, bør lese hele rapporten fra koronakommisjonen, – og saerlig delen som handler om smittevern, rettsstat og demokrati.
De to første punktene er blitt innfridd. Rapporten gjennomgår beredskapen til minste detalj, drøfter forvaltningsstruktur og lovverk, beslutninger og konsekvenser.
Men hva så med dypere og mer langsiktige konsekvenser krisen har hatt for samfunnet? Vil denne rapporten bidra til en refleksjon om hva pandemien har betydd for myndighetenes og befolkningens holdninger til reguleringer i helsens og sikkerhetens navn?
Vil vi få en diskusjon om hvordan tilsvarende kriser skal kunne håndteres uten at det er nødvendig med så omfattende inngripen i folks frihet?
Vil man i fremtiden vaere i stand til å vurdere ulike konsekvenser for ulike grupper opp mot hverandre?
Rapporten gir gode bidrag til tenkning om samfunnssikkerhet i Norge. Det er en grundig gjennomgang av hvordan rettsstatsprinsipper og demokrati har blitt utfordret, og en klar kritikk av at nedstengningen ikke var i tråd med vanlig demokratisk praksis og prinsipper. Det kommer frem at samfunnskonsekvenser ikke ble vurdert før nedstengningen; at ingen andre departementer enn Helse- og omsorgsdepartementet ble involvert før 12. mars, samt at vedtaket skulle vaert fattet av regjeringen og ikke av Helsedirektoratet.
Rapporten gjør også omfattende juridiske vurderinger med hensyn til lovendringer og omlegging av forvaltningsstrukturer.
Risiko for «sikkerhetisering»
Skal rapporten ha god effekt, må den bli brukt riktig. På lanseringsdagen 14. april gjentok Erna Solberg at karantenekontrollene ikke har vaert gode nok, og tilføyde at tiltakene har vaert for tillitsbaserte. Disse uttalelsene er interessante. Statsministeren signaliserer at lovverket ønskes skjerpet, og at reguleringene med hensyn til etterlevelse av tiltak bør bli strengere.
En slik laering betyr at vi får flere lover og forskrifter som – ved siden av å redusere risiko for smitte – gir myndighetene fullmakter til å kontrollere befolkningen langt mer detaljert enn i dag.
På fagspråket kalles denne effekten «sikkerhetisering». Det handler om å kunne definere et problem som en trussel mot sikkerheten. Ingen er imot sikkerhet, og det blir derfor svaert vanskelig å komme med motforestillinger. Og har man først innført tiltak i sikkerhetens navn, har det vist seg nesten umulig å fjerne dem igjen. Det er det samme som professor Hans Petter Graver advarer mot når han sier at rettsstaten under korona er i fare for å abdisere for «smittevernstaten».
Stortingsvalget
Hvordan vil rapporten bidra til koronadiskusjonen frem mot valget?
Ordskiftet er blitt mer politisert, men også mer polarisert og vulgarisert. Noen brenner munnbind, mens andre viser til New Zealand og Australia når de argumenterer for at myndighetenes koronastrategi er mislykket. Ingenting tyder på at temperaturen vil avta.
De sterkeste kritikerne til myndighetene er nok skuffet over mildheten til kommisjonen. Når kommisjonen viser til den norske samfunnsmodellen som positiv for krisehåndteringen, blir mange provosert. Det er lett å forstå at ordet «dugnad» har negativ klang for dem som har blitt hardest rammet av tiltakene. Andre krever derimot en mer målrettet politikk: strengere grensekontroller, vaksinepass, og et søkelys på hvilke grupper av befolkningen som bidrar til mest smitte.
Felles for alle er: «Aldri mer 12. mars!» Tiden før valget blir med stor sikkerhet preget av konkurranse blant politikerne om å overby hverandre i nye tiltak og benytte de deler av koronakommisjonens rapport som passer best til deres virkelighetsforståelse. Dette kan føre til at kommisjonens rapport bidrar til å legitimere beredskapstiltak som vil ha større konsekvenser for åpenheten og demokratiet i samfunnet enn for bedre beredskap. En slik utvikling kan vise seg vanskelig å reversere på et senere tidspunkt.
Bør leses!
La oss derfor håpe at politikerne og andre som deltar i ordskiftet før valget, faktisk leser hele rapporten, – og saerlig delen som omhandler smittevern, rettsstat og demokrati. Dette er en god rapport, så det fortjener den. Da kan resultatene bli bra til slutt.