Treigt og plumpt drama fra vidda
TV-SERIE: «Velkommen til Utmark» framstår som en tam etterligning av bedre serier.
Velkommen til Utmark
Norsk dramaserie. Serieskaper: Kim Fupz Aakeson. Regi: Dagur Kari. Slippes på HBO 18. april.
Å finne den rette balansen mellom humor og alvor er ikke alltid så lett. Den nye, norske HBO-serien «Velkommen til Utmark» er et godt eksempel i så måte. Den behandler tunge temaer som menneskehandel og konemishandling med en underlig letthet, mens de mer tradisjonelt komiske elementene tynges ned av en overforklarende treighet.
Utmark er et fiktivt sted, tilsynelatende i Finnmark i naerheten av finskegrensen. For en innflytter kan det virket som et noe lukket og ugjestmildt miljø, noe som på ingen måte henger i hop med det store dialektmangfoldet. Men ok, det har jo ingen betydning for de internasjonale seerne, som snart skal presenteres for et lite stykke Norge hvor alle de voksne befinner seg temmelig høyt på saering-skalaen mens ungene er forbløffende normale.
En av de sentrale figurene er den samiske drittsekken Bilzi (Stig Henrik Hoff), en vandrende floskelfestival som er på toppen av bygdas kriminelle hierarki, og har overtaket på alle, inkludert bygdas veike og korrupte lensmann.
Tobias Santelmann spiller den rake motsetningen til fyren han framstilte i «Exit», den innesluttede, tause sauebonden Finn. Når Bilzis hund tar livet av en av sauene hans, og i tillegg overtar hans usedvanlig usympatiske kone (Marie Blokhus), kjører han over bikkja i raseri. Det blir starten på den stadig eskalerende konflikten som utgjør hovedhandlingen i serien, og som strengt tatt ikke er spesielt original eller medrivende. Om man orker å komme seg gjennom de 4–5 første episodene, tar det seg litt opp i slutten, men det er tvilsomt om det egentlig er verd tiden man har investert.
Serieskaper Kim Fupz Aakeson har åpenbart latt seg inspirere av amerikanske serier med skråblikk på små, saere bygdesamfunn, men «Velkommen til Utmark» har mye å gå på før den når opp til «Twin Peaks» og «Fargo», for å si det forsiktig.
Det er noe påtatt over at absolutt alle de voksne rollefigurene er såpass outrerte på hvert sitt vis, og det kunne kanskje fungert om handlingen ble dradd lenger ut i det absurde, men dit havner den aldri. I stedet får vi et ganske middelmådig bygdedrama uten troverdige karakterer, men heller ikke med tilstrekkelig mye humor til at det kan funke som en satire.