Svømmer med fisker, danser med farger
UTSTILLING: Blendende flott gjort, jubler vår anmelder for Herman Mbamba.
BGE Contemporary Art Projects: Herman Mbamba, Om streken tillater, er formen med. T.o.m. 9. mai.
En lysende gul fisk glir omkring blant underlige, fargesterke masker og organiske former, i et naermest psykedelisk spill. Det skjer i et av maleriene til Herman Mbamba, «Når det blir», i BGEgalleriet, som nå er fylt med heftige rytmer i farger, former og linjespill: Mbamba svømmer med fisker og danser med farger, på alle flater der han slipper seg løs med sin heftige bruk av akryl på lerret og blekk og blyant på papir.
Mbambas arbeidsmetode synes å vaere spontan og rask, som om han hele tiden oppdager former som dels skjuler seg, dels framkalles fra et komplekst linjespill. Med den finurlige tittelen, «Om streken tillater, er formen med», er det nettopp dette han understreker – at det er den umiddelbare streken som bestemmer, ikke kunstnerens forhåndsplanlegging. Resultatet er bilder som flyter fritt gjennom kunsthistorien, en historie som synes å vaere innkapslet i det tette billeduttrykket. Eksempel: de naermest kvadratiske arbeidene på papir skinner og lyser glassklart som om de var glassmalerier, men ikke som sakral kirkekunst, snarere som primitive, råe meldinger fra det ubevisste.
Et mylder
Både i disse og i maleriene ser jeg, glimtvis, også et mylder av andre referanser til modernistisk kunsthistorie: abstrakt ekspresjonisme (saerlig Pollocks malerier fra tiden før dryppebildene), CoBrAkunstnernes ville heftighet etter annen verdenskrig (Jorn og Appel), afrikanske masker (både som selvstendig kulturuttrykk og som objekter for europeiske kunstneres interesse tidlig på 1900-tallet (Picasso); dessuten graffiti og tegneseriekunst. Utstillingen er en veritabel smeltedigel av alt dette.
En form for stream-of-consciousness med elementer hentet fram fra kunsthistoriens og kunstnerens underbevissthet.
Dette er noe helt annet enn det haltende samarbeidet Mbamba hadde med Christian Tony Norum i Rogaland kunstsenter for et par år siden. Der malte de, blant annet, som en performativ handling, et 10 kvadratmeter stort fellesbilde som simulerte en ekspressivitet som imidlertid endte som heftighet uten kraft, en billig plyndring av kunsthistorien.
Kamuflasje
Mbambas bakgrunn fra kunststudier i Windhoek, Namibia og Oslo har gitt ham en multikulturell ballast som han vet å utnytte. Det er som å se deler av modernismen fortettet i et nøtteskall, likevel forvandlet til Mbambas egenartede uttrykk. For i motsetning til en del andre kunstnere som knapt gjør annet enn å tråkke opp gamle spor i en livstrøtt, halvvissen konseptualisering av oppvarmede rester fra kunsthistorien, skaper Mbamba uanstrengt sin egen stemme ved å utnytte dette materialet til å skape visuelt svaert slående bilder. Det gjør han, paradoksalt nok, ved å bite seg selv i halen: det intrikate spillet av linjer og former fungerer som et slags kamuflasjemønster som dekker over de kunsthistoriske referansene; men samtidig består kamuflasjeformene nettopp av disse referansene – de både dekker over, og avslører, seg selv.
Dette er blendende flott gjort. Kombinasjonen av fremmede jungelrytmer og en sofistikert lek med gjenkjennelige elementer gir utstillingen høy puls og høy temperatur, der den danser rundt på alle vegger med de sterkeste farger.
Mbambas bakgrunn fra kunststudier i Windhoek, Namibia og Oslo har gitt ham en multikulturell ballast som han vet å utnytte.