Derfor bør Sandnes gå for Berlands havnebad
KOMMENTAR: Sandnes er i rivende utvikling. Nå gjelder det bare å huske at ikke all riving er god utvikling. Og at framtidige slag står om promenadene, parkene og synet av Gandsfjorden.
Først konklusjonen: Flere har meldt sin interesse for å bygge regionens første 50-metersbasseng. Men Sandnes bør satse på Lars Berland og hans planer om Gandsfjord havnebad.
Så til et ganske langt ressonement:
En eller annen gang i overgangen mellom alle ninjafilmene de hadde på Sandnes videosenter, nummer ti på Dolly, alle timene med prikken på grusen, «Twin Peaks» og nachos på La Scala, Kvadrat.
En eller annen gang på denne tiden utropte NRK Sandnes til Norges styggeste by.
Sandnes var god butikk
Sandnes fikk denne tvilsomme utmerkelsen i et innslag på selveste Dagsrevyen i forbindelse med den heftige debatten om byggeskikk som pågikk i 1990. Utover på 1970-tallet ble mye gammelt kulturlandskap bygget ned og mange norske byer omtrent tømt for folk, mens ytterkantene, i Sandnes sitt tilfelle bydelene, ble teppebombet med kataloghus. Samtidig sto det private initiativ sterkt og det kom en åpning i plan- og bygningsloven for at private aktører kunne utforme reguleringsplaner. I etterkrigstidens «flest mulig, raskest mulig»-iver måtte det tradisjonelle håndverket og den lokale byggeskikken vike. Den som kom aller dårligst utav alt dette, var altså Sandnes.
Sandnes hadde vokst fram rundt aktiviteten på havna og jernbanen, og hadde gjennom hardt arbeid og en ujålete, pragmatisk tilnaerming som alltid har preget folket innerst i Gandsfjorden, skapt imponerende mye. Gann Graveren, Øglaend, Ullvaren, O.C. Østraadt og Aducerverket, alt lå på rekke og rad i hjertet av byen. Sandnes var interessant nok også en slags hovedstad for ferdighus på denne tiden, med Sandnes Trelast, Fjogstad Hus og Block Watne lokalisert med gangavstand mellom seg i Strandgata.
Tenkte man på estetikk? Sikkert, men et lignende ord sto nok vel så høyt i kurs: Butikk. Mange forretningslokaler ble bygget raskt og effektivt med betongelementer fra AS Betong.
Det gikk godt i Sandnes, det var hovedsaken.
Stoltheten har overtatt
Ingen vil bo i en stygg by. I 1990 hadde Sandnes allerede utlyst en arkitektkonkurranse for Indre Vågen. Avindustrialiseringen av sentrum hadde etterlatt store, øde industrilokaler. Alt dette fikk fart på det som skulle bli en voldsom, urban transformasjon. Spesielt under ordfører Stanley Wiraks ledelse har Sandnes tatt mange riktige grep. Den nye parken på Ruten. Rådhuset. Kulturhuset og plassen rundt. Slitte naeringsbygg langs sjøfronten er blitt erstattet med moderne leilighetsblokker. Mange nye, flotte skoler er blitt prioritert – den kanskje mest vellykkede er Vågen videregående fordi den også sikrer ung mylder i tjukkeste sentrum.
Hver for seg enkelttilskudd, men sammenlagt skaper dette et annet bilde av byen. Omgivelsene, fjellene, de skogkledde åsene – kulturlandskapet – det er nesten som om disse også kommer mer til sin rett: Sandnes sitt rykte er restaurert.
Det er svaert få som fremdeles synes det er interessant å omtale Sandnes som en stygg by. Vi er stolt av å bo i Sandnes.
Men. Alltid er det et men.
I motsetning til Stavanger har ikke Sandnes en tung og stolt middelalderhistorie å lene seg på. Den er forholdsvis ung, med en brokete fortid. Likevel er det to faktorer som i kombinasjon gjør byen svaert attraktiv for investorer i eiendomsmarkedet: Vekst og tilgang på unike eiendommer langs sjøen. Nettopp restene av Sandnes sitt dårlige rykte kan vaere et svakt punkt i byutviklingen: I kontrast til det som har vaert vil en forseggjort arkitekttegning kunne framstå forlokkende for utålmodige politikere.
På Hana-siden og i Havnegata mener jeg at man i altfor stor grad har tillatt en barrikadering av fjorden – spissformulert må man nesten komme sjøveien for å oppfatte at Sandnes er en havneby. Havgløtt bør ikke vaere noe man som på en mindre vellykket chartertur opplever ved å stå ytterst på en stol på et bestemt sted på balkongen, men noe vi som går eller sykler der opplever som et fellesgode, hver dag.
Derfor: Overalt der utbyggingen fremdeles ligger foran oss – den saerdeles viktige Elveparken og aksen fra rådhuset og langs fjorden i vest – der må utbyggere møtes med klare krav og kritiske spørsmål: Hva vil dere gi tilbake til byen? Deres refleks er å tyne mest mulig ut av hver kvadratmeter og få bygge så naer sjøen som mulig. Det er også avgjørende at man spør seg: Hva i vår historie er det viktig at vi tar vare på?
Det vi har felles
Så tilbake til Lars Berland.
Planene om Gandsfjord havnebad er like så spektakulaere som de er neddempet og tilpasset omgivelsene. Badet er tenkt senket slik at man ser fjorden gjennom bygningen og fjellene i bakgrunnen. Den store plassen på framsiden, med et eventuelt framtidig sjøbad – vil gjøre dette til en attraksjon i Sandnes. Et sted som vil syde og koke etter korona. Og som kan sikre liv og røre langs det som bør bli en bred, sammenhengende promenade fra Indre Vågen og ut.
Tiden der Sandnes lar seg smigre av interessen fra store aktører, bør vaere forbi.
Vi må ta allmenningene tilbake til folket.
Tenkte man på estetikk? Sikkert, men et lignende ord sto nok vel så høyt i kurs: Butikk.