Hvilken suksessoppskrift, Rødt?

OLJEEVENTYRET: «Hvorfor gjentar vi ikke Statoil -suksessen?» spør Rødts stortingskandidater Mímir Kristjánsson og Emma Wathne i Aftenbladet 4. mai. Men hvor lenge og for hvem var helstatlige Statoil en suksess?

Etter en vellykket start der Olje-Norges «gullunge» fikk alt den pekte på og leverte i overkant av forventet, gikk det plutselig brått nedover for Statoil.

Mongstad-utbyggingen har gått over i historien som et av tidenes største norske overskridelsesprosjekter. Konsekvensen var at byggmester Arve Johnsen måtte gå, 16 år etter starten.

Vingeklippet Statoil

Før det hadde Willoch-regjeringen vingeklippet Statoil fordi den mente selskapet hadde blitt for mektig og egenrådig.

Etter at Høyre (!) hadde overført storeeierandeler fra selskapet direkte til staten (SDØE), var det Arbeiderpartiets (!) tur til å irettesette statsoljeselskapet.

Det skjedde da delstatlige Hydro søkte om å få Troll-gass til økt utvinning i sitt Oseberg-felt (TOGI). Statoil gikk som vanlig mot alt som var bra for erkerivalen (det var også vice-versa) og satte egne interesser over optimal nasjonal ressursutnyttelse. Det meget lønnsomme TOGI-prosjektet fikk imidlertid klarsignal i 1986 da Arbeiderpartiets oljestatsråd, Arne Øien, som eneeier tvang Statoil til å stemme for.

Det helstatlige selskapet var også blant de ivrigste for å få Troll-gassen i produksjon så raskt som mulig, på bekostning av oljen i feltet. Hadde det ikke vaert for Oljedirektoratets standhaftighet om at gassutvinningen ikke skulle gå ut over oljeproduksjonen, ville Norge gått glipp av milliarder av kroner. Det gigantiske olje- og gassfeltet Troll var med sine 1,8 milliarder fat olje i fem år på rad landets mestproduserende oljefelt. Til tross for Statoil og andre. Laerdommen var klar: Det viktigste var ikke at staten eide, men at den styrte.

Delprivatisering og børsnotering Harald Norvik overtok etter sin partikollega Arve Johnsen som Statoil-sjef. Også han måtte gå som følge av overskridelser (Åsgard-feltet). Etter 29 år med «vår egen naere suksesshistorie», valgte demokratiet en annen eierform. Tiden var inne

for delprivatisering og børsnotering, men med staten som desidert største eier. Det skjedde i 2001 under Olav Fjell. Også han måtte gå, på grunn av norgeshistoriens kanskje største korrupsjonssak, i Dagens Naeringsliv kjent som Iran-skandalen. Hvor suksessen ligger når alle Statoils tre første sjefer måtte gå av, er ikke så lett å se.

Helge Lund videreførte, med eiernes velsignelse, internasjonaliseringen og fant sammen med Hydros toppsjef, Eivind Reiten, ut at de to norske kunne ta ut synergier hjemme og unngå innbyrdes konkurranse ute. Derfor ble de to statskontrollerte selskapene slått sammen i 2007.

Resultatet ble en ulykke for norsk sokkel hvor en aktør plutselig hadde hånd om den altoverveiende delen av virksomheten, til fortvilelse for den mangfoldige leverandørbransjen. En annen nedside var at den nyskapende konkurransen mellom Statoil og Hydro forsvant. Alt sammen velsignet av den politiske makten. Utenfra så det ut som om eierskapet svekket statens styringsvilje og -evne.

Mye må gjøres annerledes

Statoil er utvilsomt den enkeltaktør som har hatt det største momentet i det vellykkede norske oljeeventyret. Skal gårsdagen utgave, og staten, relanseres som svar på morgendagens industrielle utfordringer, er det mye som må gjøres annerledes. Derfor er det en fordel at hele «suksesshistorien» fortelles.

Laerdommen var klar: Det viktigste var ikke at staten eide, men at den styrte.