Flott hyllest til Miles Davis’ mesterverk
STAVANGER: Ok, så er det ikke veldig originalt, men du verden så moro det kan vaere å høre en klassiker spilt av bra folk.
Maijazz, «In a Silent Way», Stavangeren, 100 publikummere, med Tor Yttredal – saksofon, Simen Kiil Halvorsen – trompet, Frode Alnaes – gitar, Audun Erlien – bass, Svein Olav Herstad – keyboards, Stein Inge Braekhus og Raymond S Lavik – perk/ trommer.
I 1969 terget Miles Davis på seg både jazzfolk og rockere med sin vandring mot det elektriske og fusion-sjangeren. «In a Silent Way» ble senere stående som en av Miles
Davis’ beste og mest bejublede album.
Originalinnspillingen ble gjort av Wayne Shorter, John McLaughlin, Chick Corea, Herbie Hancock, Joe Zawinul, Dave Holland og Tony Williams, i tillegg til Miles Davis. Det er med andre ord et lag utelukkende bestående av Wirkolaer gjengen i Stavangeren hoppet etter, og vi kan ikke si annet enn at de landet fjellstøtt, med telemarknedslag og alt. Den rolige starten, nennsomt behandlet, med ditt ultraenkle bassdriv, to trommesett, flytende blåsere og innslag av malurt fra gitar og tangenter. Musikerne utveksler smil, for de vet at dette er godt stoff.
Åpningen «Shhh/Peaceful» er 20 minutter med hypnotisk, deilig musikk.
Kok frosken
Siden eskalerer det, sakte, men sikkert, mens Frode Alnes vrenger ut blåtoner, Simen Kiil Halvorsen og Tor Yttredal sammen og hver for seg kaster seg over det stadig mer intense kompet. Kiil Halvorsen er kveldens bandleder, og han sier de har funnet essensen i musikken, og jobbet derfra. Originalen er aldri langt unna, men kveldens band vet å sette sitt merke på en klassiker.
Å gyve løs på en klassiker av dette formatet er kanskje «eden mad», men du verden så kjekt det er å høre når det svinger så inn i natta som det gjør her. Samspillet sitter, med noen ytterst få skjønnhetsflekker, energien er til stede og som publikummer setter man seg stadig litt lenger fram på stolen. Den atmosfaeriske, milde starten går over i det mer intense «kok frosken»-aktige «In a Silent Way/It's About That Time», også dette med et ganske enkelt grunnpremiss. Igjen er det påtakelig at musikerne smiler veldig mye. Jeg tror de forstår at dette svinger, og bare vent, det blir enda bedre.
Og sånn ble det. Nye, sterke soloer, masse spilleglød, de tilbakevendende temaene, musikere på framfot og rett og slett knallkjekt.
Hykk neste klassiker
«In a Silent Way» er et ganske kort album, rett over 40 minutter, og etter en solid applaus henter Simen Kiil Halvorsen fram en låt fra den utvidede «The Complete In A Silent Way Sessions», en humørfylt, funky sak der alle får spilt sine solorunder – igjen med store smil rundt munnen – før vi går ut i natten med et riff i hodet som ikke slipper taket. «Da-dadada-dada-da-dadadadada».
Kanskje blir man litt ekstra lett euforisk i en tid som denne. Bare det å kunne gå ut, sette seg i setet sitt, se scenelyset og oppleve noen sammen er en stor bonus. Men så skal det spille også, helst godt, når vi har spritet oss ned og våget oss ut i natten. Jeg har sjeldent hatt det så kjekt på en jazzkonsert, og for min del må Maijazz gjerne hykke tak i neste klassiker og finne en like fin gjeng til å servere den neste år. Man høster kanskje ikke så mange poeng for originalitet, men du verden så kjekt det kan vaere.
Å gyve løs på en klassiker av dette formatet er kanskje «eden mad», men du verden så kjekt det er å høre når det svinger så inn i natta som det gjør her.