Noen ganger er det ålrait
STAVANGER: Man blir jo euforisk bare av å kunne gå på konsert nå, og kombinasjonen Bertine Zetlitz og Bugge Wesseltoft var vel verdt en time og litt håndsprit i Kuppelhallen.
Maijazz, Bertine Zetlitz og Bugge Wesseltoft, Kuppelhallen, fredag kveld, 100 publikummere, en drøy time.
Veldig mange artister tar, etter 15–20 år i gamet, en pause der de skrur ned tempoet, demper lyset og stripper ned sangene sine. Konseptet er velbrukt, og det er et tveegget sverd. Hva vinner du, og hva taper du? Hvordan oppfører sangene seg når alt staesj og dilldall rundt dem forsvinner? Svaret er at man ofte sitter igjen med blanda drops. Noe dras under vann av egenvekten, noe flyter som før og noen sanger får ny vind i seilene.
Bertine Zetlitz gjorde denne øvelsen og slapp albumet «Closer» 13. mars 2020, en djevelsk og nesten komisk timing der, altså. Etter nesten en kvinnealder omslynget av tidvis lekker elektronisk musikk ble sanger fra hele katalogen kledd av, strømmen skrudd av og pianotrollmann Bugge Wesseltoft hyret inn som eneste medspiller. Albumet «Closer» satte seg aldri helt hos meg, selv om det har sine øyeblikk. Denne Maijazz-konserten forsterket det inntrykket, men noen justeringer i positiv retning.
Ålarit
«Abigail» åpner ballet. Dette er en av sangene som fint klarer seg med en oppfinnsom Bugge Wesseltoft og en klartsyngende Bertine Zetlitz. Å sitte 100 mann i en sal som tar 1000 gir ingen intim opplevelse, men det er noe varmt og naert over framføringen. «Veldig ålrait å vaere her», sier Zetlitz, og det setter tonen for det som kommer. Veldig ålrait. Ingen bunner, kanskje litt langt mellom toppene. Noen ganger er det ålrait. Men blir jo lettere euforisk bare av å kunne oppleve en konsert nå, med folk!
Wesseltoft maner fram en slentrende groove når «Apples n’ Diamonds» kommer, og ålrait får en liten pluss med seg på kjøpet. Tankeeksperimentet om å bare forlate mann og barn og kaos i «Bubble Bursts» får tonefølge av et bittersøtt klokkespill. Wesseltoft er ikke den mest flashy tangentspilleren, det har aldri vaert hans greie. Men du verden så god han er til å spille de riktige tingene, midt mellom dogmatisk «less is more» og påfuglshowene enkelte andre pianister byr på.
Bugge spiller så riktig, og med noen små variasjoner som får oss spesielt interesserte til å rette oss litt i stolen og tenke «vent nå litt, hva gjorde du der?». Han skuler bort på Zetlitz, som for sin del holder seg til de originale melodilinjene, klar og sterk, med sin perfekte diksjon og gode stemmekontroll.
Ja, de er gode, men det hjelper ikke når hiten «Adore Me» skal synges. Dette er første gang originalen virkelig savnes. Sangen mister piften, selv om det jobbes bak pianoet for å krydre stuingen. Litt av samme skjebne lider «Girl Like You» som heller ikke når opp til sin utmerkede original. Off-beaten på pianoet blir for monoton og hjernen leter etter den fjørlette diskoen, de vandrende synthene og hviskevokalen fra tidlig 2000-tall.
Best på norsk
Mye, mye bedre – kveldens beste – går det med «Sett at vi sier det sånn», den elegante og nedpå (og norskspråklige) perlen fra noen år tilbake. En varm og sår innertier av en samlivsnovelle! Bedriften gjentas litt senere, med «På kanten», en like vond-varm sang som mange artister med god grunn har lånt av Zetlitz. Kirkeorgel-imitasjonen fra Wesseltofts synth bare understreker poenget i teksten. Prima vare.
«Twisted Little Star» flyter ikke i dette formatet, «Fate» får absolutt godkjent og det varmer og pirrer guilty pleasure-nerven når de skal ta en coverlåt, og henter fram Peter Ceteras klisjéfest «The Glory of Love», kraftballaden fra den andre «Karate Kid»-filmen. Denne anmelderen smilte godt da Zetlitz dro til med «I am a man who will fight for your honor».
Etter en drøy time, og 100 manns «ein te!»-applaus var det tid for å bryne seg på «Fake Your Beauty», en sang som først og fremst ble fantastisk sammensnekret av Fred Ball for 15 år siden. Framføringen understreket blanda drops-poenget. Den vinner litt med Wesseltofts oppfinnsomme pianoløp, men den mister også noe av det som gjør den til en norsk popklassiker.
Wine some, loose some. Vi kan leve godt med det.