Bollestads tomme ord
KOMMENTAR: «Vi må vinne hjertene for jordvernet», sier landbruksminister Bollestad. Men hva hjelper det? Kalbergsaken demonstrerer dobbeltmoralen til fulle.
Det er umulig å vaere litt gravid. Enten er man det, eller så er man det ikke. Sånn er det i grunnen med jordvern også. Enten driver man med det, eller så gjør man det ikke. Regjeringen påstår at den driver med jordvern. Men er det sant?
Faktisk påstår regjeringen, ved landbruksminister Olaug Bollestad, at den jobber med en oppdatert jordvernstrategi, seks år etter at en slik strategi ble formulert for første gang i 2015.
– Den aller mest grunnleggende forutsetningen for et aktivt, framtidsrettet norsk jordbruk og norsk matproduksjon er at vi tar vare på matjorda – uten jord, ikke noe jordbruk. Jeg er glad for alt positivt engasjement for matjorda vår. Økt bevissthet rundt verdien av å ta vare på dyrket jord er viktig, og det gir resultater, sa Bollestad da hun 5. mai fikk overlevert en rapport fra Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO.
Statens mange ansikter
Seks uker tidligere, den 22. mars, hold Bollestad til og med en tale. Det var på seminaret med tittelen «Jordvern Norge»: «Vi trenger kommuner, fylkeskommuner, innbyggere, naeringsliv og organisasjoner som har kunnskap om jordvern for at vi skal klare å bevare jord og sørge for økt matproduksjon i årene framover. Vi må rett og slett «vinne hjertene for jordvernet», sa hun.
Omtrent samtidig med at Bollestad fikk overlevert NIBIO-rapporten, satte en annen gren av staten, nemlig Statsforvalteren i Rogaland, seg ned med folkevalgte fra Time kommune til meklingsmøte. Tema: En stor nedbygging av jordbruksjord for å få plass til et datasenter, en batterifabrikk og annen kraftkrevende industri på Kalberg, naer Kvernaland.
Time kommunestyre har nemlig med én stemmes overvekt sagt ja til planene, etter at en uavhengig representant snudde og bestemte seg for å si ja. Meklingen endte med at enkelte områder ble tatt ut av planen, men i det store og hele var resultatet nedslående for de mange som har engasjert seg mot utbyggingen.
Visjoner om arbeidsplasser og skatteinntekter ble utslagsgivende. Nå setter aksjonistene og det politiske mindretallet sin lit til en begrenset ankemulighet, eventuelt et sivilt søksmål. Ingrid Fiskå fra SV har også varslet lovlighetskontroll av vedtakene i saken.
Søksmål og lovlighetskontroll har, som alltid, et preg av desperasjon, en slags rituell siste sving før nederlaget er et ugjenkallelig faktum. Men jeg skjønner jo hvorfor det likevel kommer på bordet. Spriket mellom liv og laere i jordvernspørsmålet er så iøynefallende at det er vanskelig å ta inn over seg.
Grønnmaling
NIBIO-rapporten er ikke minst interessant fordi den utvider perspektivet på jordvern fra å handle kun om å beskytte matproduksjon til å handle om naturmangfold, samfunnssikkerhet og baerekraft.
De som ivrer for utbyggingen, har forklart at det bare er mulig å bygge akkurat der, til tross for at det ligger andre og uproduktive områder i naerheten. Det argumentet står fortsatt ikke til troende. Argumentet om at datasentre og batterifabrikker er «grønn industri», er vel heller ikke blant de mest svømmedyktige, men likevel effektive rent retorisk. Hvem vil vel vaere imot «grønn industri»?
For øvrig kunne vi også i forrige uke lese at Smedvig-konsernet vurderer salg av datalagringsselskapet Green Mountain, en av interessentene bak Kalbergutbyggingen. Smedvig, som til tross for at eierne sitter i London blir regnet som et lokalt selskap, ser ut til å ville ut av datasenterbransjen. Meklergiganten Goldman
Sachs er hyret inn for å finne en kjøper. Hvem blir det? Neppe noen med norsk postadresse.
Her ligger det med andre ord an til nok en overføring av profitt på norske fellesskapsressurser (denne gang vannkraft) til utenlandske kapitalkrefter. Var ikke «lokale eiere» et argument for denne utbyggingen?
Kalde fakta
Men tilbake til disse plagsomme jordvern-greiene. Bare noen korte fakta om tingenes tilstand: y 9,8 millioner dekar landbruksjord er i aktiv drift i Norge, altså med driftstilskudd fra staten. Dette tilsvarer ca.
1,8 dekar jordbruksareal per innbygger, noe som er på linje med øystater i Stillehavet og land med mye ørken. y En fjerdedel av arealet ligger enten i eller mindre enn en kilometer fra en tettstedsgrense. y Den beste matjorda ligger naer bebyggelse. 90 prosent av arealene naer tettsteder har klima som er egnet for matproduksjon.
Bakteppet
Det er en illusjon og en avsporing å snakke om at det bare er å bytte jord mot jord. God matjord er et akutt knapphetsgode, det blir ikke mer av den. Når jordbruksarealet i Norge har ligget temmelig stabilt de siste hundre årene, samtidig som 661.700.000 kvadratmeter er bygget ned mellom 1949 og 2019, skyldes det nydyrking av mindre produktiv jord enn den som er bygget ned.
Av en eller annen grunn er det vanlig å sammenlikne slikt med fotballbaner. Så derfor: Dette tilsvarer 99.000 baner av samme størrelse som Anfield i Liverpool.
Dette er det faktiske bakteppet. Det er dette viktigheten av Kalberg skal måles opp imot. Og viktigheten av alle de andre enkeltsakene som fører til nedbygging av god jord. Enten det er snakk om nye boligområder, nye traseer for veibygging eller andre formål. Enten er jordvern viktig, slik statsråd Bollestad later til å mene, – eller så er det ikke. Det går ikke an å vaere litt gravid.
Spriket mellom liv og laere i jordvernspørsmålet er så iøynefallende at det er vanskelig å ta inn over seg.