Tilsyn uten å sjekke nok

KRONIKK: Svakhetstrekk ved dagens tilsynsordning i helsetjenesten viser at vi har å gjøre med et uforløst myndighetsoppdrag.

I tillegg til lov- og rettighetskontroll, har tilsynsordningen mål om at de som er under tilsyn, skal laere av den uønskede hendelsen. Helsetilsynet skal tilrettelegge for at involvert helsepersonell, pasienter, pårørende og etterlatte kan komme med informasjon om den aktuelle hendelsen. Felles refleksjonsarenaer kan styrke tilliten mellom de involverte, uten søkelys på «syndere», og gi grobunn for laering.

Svakhetstrekk

Tidligere forskning har pekt på viktigheten av innovasjon i tilsynsmetodikk, og innsats har vaert lagt ned i å utarbeide involveringsstrategier. Ny forskning viser likevel at dagens tilsynsordning fortsatt har tydelige svakhetstrekk.

Vi har studert hvordan statsforvalterne utførte og endret sitt arbeid etter innføring av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, og om deres metodikk og strategier fremmet eller hindret laering i sykehus. Søkelyset var på tilsyn generelt, samt sykehusledernes oppfølging av de nye forskriftskravene.

Sykehusledere og klinikere beskrev det som problematisk at tilsyn først kommer på banen når det har skjedd et avvik. De fortalte at tilsynsanbefalinger ofte er vanskelig eller umulig å omsette til praktiske endringer. Noen mente også at interne revisjoner kan vaere nyttigere for laering, fordi sykehusene da leder egen problemløsning.

Tilsynsmyndighetene beskrev på sin side sitt arbeid som tilpasset konkret kontekst, ressurser og pasientbehandling og balansering av individ- og systemansvar.

Forståelse for systemnivåers innvirkning på kvalitet og sikkerhet, og innsikt i interaksjonen mellom ledelse, helsepersonell og pasienter, er viktige elementer i tilsynsmyndighetenes vurderinger. Dette er helt sikkert krevende, men når tilsynet i svaert mange saker ikke tar seg bryet med å skaffe stedlig innblikk i kompleksiteten og samhandlingen (eller avdekker mangel på sådan), får faerre saker antakelig den opplysningen som bør kunne forventes.

Vår kritikk rettes derfor mot manglende dypdykk i nok antall saker. Saerlig interessant blir dette når studien vår indikerte en generell bekymring for om tilsyn har effekt på sykehusenes kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid.

En hvilepute

Statsforvalterne i studien fortalte om ressursproblemer, saerlig rettet mot kravet om å behandle samtlige saker som meldes inn, uavhengig av risiko. Helsetilsynets ressursbruk koster årlig skattebetalerne 162 millioner. I tillegg kommer statsforvalternes og Undersøkelseskommisjonens bevilgninger, samt spesialist- og primaerhelsetjenestens egne forbedringstiltak.

Varselordningen har blitt utvidet, og da kommunene ble innlemmet i ordningen, fikk Helsetilsynet tilført ressurser. Dette taler for en økning i antall stedlige tilsyn. Det er derfor for ensidig å skylde kun på ressurser, slik som avdelingsdirektør for varsel og operativt tilsyn i Helsetilsynet gjør i VG-artikkelen.

Holder vi ressurstildelingen sammen med forskning som avdekker stor variasjon i tilsynspraksis – statsforvalterne har internutviklet metodikk, vurderer ansvarsforhold forskjellig og benytter i varierende grad tilsynsførere med ekspertkunnskap – kan det synes som om ressursene ikke alltid anvendes på best mulig måte.

Basert på disse funnene, bør Helsetilsynet i større utstrekning gjennomføre stedlig tilsyn, bruke tverrfaglig ekspertise og involvere pasienter, pårørende og etterlatte i saksbehandlingen. Vi anmoder også myndighetene til å oppmuntre statsforvalterne til å gjøre det samme i de mest alvorlige sakene som tildeles dem. Dette kan til sammen bidra til å heve tilsynskvaliteten fordi involvering av flere perspektiver gir bedre mulighet til å gjenkjenne nyanser i uønskede hendelser. I neste omgang kan det bidra til laering om de hårfine overgangene mellom tilfeldigheter, og om omstendigheter som i mer eller mindre grad kan forebygges.

Tilsynsmessig oppfølging av alvorlige hendelser er ett av flere virkemidler for bedre pasientsikkerhet. Vi håper tilsynsmyndighetene tar forbedringspotensialet på alvor, og styrker sin rolle som laeringspartner for sykehusene og kommunehelsetjenesten.

Vi håper at tilsynsmyndighetene tar forbedringspotensialet på alvor, og styrker sin rolle som laeringspartner for sykehusene og kommunehelsetjenesten.

SHUTTERSTOCK/NTB Av og til går det galt på sykehusene og i helse- og omsorgstjenesten for øvrig – og noen ganger burde det ha vaert unngått. Helsetilsynet og statsforvalterne må skjerpe tilsynene med mer bruk av stedlige tilsyn, der involvert helsepersonell, pasienter, pårørende og etterlatte kan komme med informasjon.