Politiet har også fått treff på siktedes morslinje
DRAPSSAKENE: DNAfunn på Birgitte Tengs kan også kobles til siktedes morslinje. Spørsmålet er hvor mange andre som har lik profil.
Fra før er det kjent at rettsmedisinerne i Østerrike har funnet et Ykromosom i en blodflekk på Birgitte Tengs’ strømpebukse. Dette Y-kromosomet er likt den siktede 51-åringens på mer enn 25 markører.
Men politiet har også på ny fått analysert biologisk materiale for mitokondrielt DNA, såkalt mtDNA, og sammenlignet det med 51-åringens profil. Resultatet er at siktede ikke kan utelukkes, etter det Aftenbladet erfarer. Politiet har med andre ord fått treff på mt-DNA som er likt det som ligger i siktedes morslinje.
Det betyr likevel ikke at drapsmannen må vaere siktede, eller noen i hans morsslekt.
Forvirring rundt hår
Løse hår som ble funnet på Birgitte Tengs etter drapet i Kopervik i 1995, har vaert gjenstand for mye diskusjon – og forvirring.
Lenge trodde etterforskerne i Birgitte-saken at et langt, lyst hår som ble funnet i den drepte 17-åringens høyre hånd, måtte tilhøre gjerningsmannen. Rettsmedisinsk institutt (RMI) hadde analysert håret, og svaret var at det iallfall ikke kunne tilhøre henne. Dermed ble etterforskningen rettet inn mot menn i Karmøy-området med langt, lyst hår.
Først høsten 1996, nesten halvannet år etter drapet, fastslo nye analyser, både ved et laboratorium i England og RMI, at håret sannsynligvis kom fra Tengs selv.
Sannsynligvis, fordi et hårstrå uten røtter ikke kan knyttes til én bestemt person. Ikke engang kjønnet kan fastslås.
Grunnen til det er at hår ikke har såkalt kjerne-DNA, som inneholder en person sin unike DNA-profil.
Så langt har det aldri lyktes rettsmedisinere, verken i Norge eller utlandet, å få fram en vanlig DNA-profil av en mulig gjerningsmann på biologisk materiale funnet på drapsofferet og åstedet.
Ifølge Bjørn Olav Jahrs bok «Hvem drepte Birgitte Tengs?» ble det sikret flere hår med røtter, men trolig inneholdt ikke disse nok cellemateriale til å utføre en tradisjonell DNA-analyse.
Analyse av hår kan imidlertid brukes til å utelukke personer gjennom å fastslå det som heter mitokondrielt DNA, forkortet til mt-DNA.
På slutten av 1990-tallet var mt-DNA-analyser helt i startfasen. Fram til da hadde RMI i stor grad testet på biologisk spomateriale ved å bruke en metode kalt HLA, noe som også ble brukt i en tidlig fase i etterforskningen av Birgitte-drapet. Men i de siste par tiårene er det i stor grad mtDNA-metoden som er blitt brukt for å analysere hår.
Motsats til Y-kromosomet
Siktelsen mot den 51 år gamle Karmøy-mannen bygger i stor grad på resultatet av DNA-prøver som politiet mottok våren 2019. I en blodflekk på Birgitte Tengs’ strømpebukse ble det funnet spor som det rettsmedisinske instituttet GMI i Østerrike fastslo stammet fra en mann. Som Aftenbladet har skrevet, fikk instituttet treff på mer enn 25 markører på Y-kromosomet mellom spormaterialet og den nå siktede 51-åringen.
Det er bare menn som har Ykromosom. Det er i utgangspunktet likt i en manns farslinje, og muterer (endrer) seg sjelden fra generasjon til generasjon. Politiet har derfor gjort både tekniske og taktiske undersøkelser rundt siktedes naermeste mannlige slektninger, blant annet deres bevegelser på drapstidspunktet. Det er også grunn til å tro at GMI har gjort statistiske beregninger av hva sannsynligheten er for at andre utenfor slekten kan ha det samme Y-kromosomet.
Mitokondrielt DNA er en slags motsats til Y-kromosomet på morssiden. Dette DNA-et, som for eksempel finnes i hår, kan bare spores tilbake til mor, og hennes formødre. Og i likhet med Y-kromosomet skjer det sjelden mutasjoner fra generasjon til generasjon. Faktisk muterer mt-DNA enda sjeldnere enn Y-kromosomet.
Våren 2002 ble 75 hår som ble funnet på Birgitte Tengs, sendt til GMI i Østerrike for nye analyser, skriver Bjørn OIav Jahr i boken om drapet. Hårene skulle testes opp mot 43 personer som hadde avgitt DNA-prøver, deriblant 51åringen som nå er siktet.
Ifølge Jahr testet GMI 59 hår. Den gang lyktes det bare å få mt
DNA-profilen på 33 av hårene. 28 av de 33 hårene hadde samme mt-DNA som Tengs. De siste fem hadde en annen mt-DNA enn henne.
«Det dreier seg om fem ulike individer som ikke er beslektet på morssiden», skrev GMI, ifølge boken. Ett av disse hårene ble funnet i Birgitte Tengs’ høyre hånd, ett i halskjedet, ett i trusen og ett i trusen/strømpebuksen.
Men ingen av mt-DNAsekvensene på de fem hårene ga treff på noen på listen med 43 personer, heller ikke på siktede.
Da boken til Jahr kom ut i 2015, var det funnet totalt åtte hår fra uidentifiserte personer på Tengs. Minst 50 hår var ennå ikke testet.
Mange kan ha samme profil
Aftenbladet er ikke kjent med om funnet av mt-DNA er et resultat av nye håranalyser, eller om det er fremskaffet fra annet materiale funnet på åstedet. Dersom det ble funnet i samme cellemateriale som Y-kromosomet, og dermed fra samme person, vil det vaere et sterkere bevis enn hvis det ble funnet i et annet materiale, for eksempel hår.
Hvis Y-, kromosom- og mtDNA-profilene stammer fra forskjellige sporprøver, kan det stamme fra to personer.
Svaret politiet har fått, er at det er funnet mt-DNA som ikke utelukker den siktede Karmøymannen, og dermed at dette kan vaere av samme profil som siktede og hans slektninger i morslinjen.
Det betyr ikke at det er et sikkert bevis for at siktede drepte Birgitte Tengs, ikke engang at han var i naerheten av henne på drapstidspunktet.
– Veldig mange slektninger i morslinjen kan ha samme mtDNA-profil. Hår er vanligvis ikke et veldig sterkt bevis i straffesaker, siden det er så flyktig. Hvor og hvordan et hår har havnet på et sted, kan ha flere forklaringer, sier Ragne Kristin Farmen, som ledet det private, uavhengige DNA-laboratoriet Gena på Ullandhaug frem til det ble lagt ned i 2015.
Politiet har tidligere, ifølge boken til Jahr, undersøkt forekomsten av mt-DNA-sekvensen til Birgitte Tengs. Da ble det funnet 12 menn og 21 kvinner med samme profil som henne på
Karmøy, i Haugesund og Stavanger. Men det totale antallet er trolig høyere.
Ingen kan heller vite at drapsmannens hår faktisk er blant hårene som politiet har sikret fra åstedet.
I likhet med funnet av Y-kromosomet, som er likt farslinjen til siktede, krever et treff i morslinjen en omfattende undersøkelse for å kartlegge hvor vanlig dette mt-DNA-et er i befolkningen, og kanskje saerlig i distriktet.
Ifølge Farmen er et treff på mer enn 25 markører – såkalte alleler – på Y-kromosomet i utgangspunktet et sterkt resultat, som vil kunne bidra til snevre inn antallet relevante menn i slekten til siktede, i tillegg til en statistisk beregning av hvor mange ubeslektede som kan ha de samme allel-typene. Men også Y-kromosomet kan tenkes å ha blitt avsatt på Tengs i en annen sammenheng enn ved drapet.
Bevisstyrken for en mt-DNAprofil fra morslinjen avhenger på samme måte av hvor vanlige mtDNA-allelene og kombinasjonen av disse er i befolkningen.
– Potensielt er det snakk om at veldig mange personer kan ha samme profil, både av Y-kromosomet og mt-DNA, sier DNAanalytiker Ragne Kristin Farmen.
– Ikke svar på individnivå
– Mitokondrielt DNA egner seg ikke til å gi svar på individnivå. Grunnen er at mange kan ha eksakt samme mt-DNA, og allikevel ikke vaere i naer slekt. Jeg, for eksempel, har de samme markørene i mitt mt-DNA som en lang rekke andre personer i verden. 21 av disse vet jeg om fordi de har lagt inn opplysninger om seg selv i en slektsdatabase, sier Heidi S. Fjeldvig, som er talsperson for Slekt og Data, Norge største slektsforskerforening.
Gjennom sitt foretak DNAdetektiven hjelper hun folk med å finne frem til ukjente fedre og besteforeldre. Mitokondrielt
DNA kan vaere et viktig verktøy for å finne frem til morslinjen, langt tilbake i tid.
– Jeg vet altså om 21 andre personer som har nøyaktig de samme markørene som meg, og som derfor, kanskje for 3–4000 år siden, hadde den samme stammoren som meg. Selv om det er over 16.000 posisjoner på mtDNA-et, og kun et utvalg, det vi kaller markører, blir testet – så har disse personene nøyaktig de samme markørene som meg, sier Fjeldvig.
I tillegg har Fjeldvig fått hundrevis av treff som har nesten samme markører, med ett, to eller flere avvik.
– Da er eldste stammor enda lenger tilbake i tid. Mitokondrielt DNA muterer svaert sjelden. Det kan gå tusen år mellom hver gang det skjer. Dette er et komplisert forskningsfelt. Noen sekvenser muterer lettere enn andre. Det finnes ikke noe entydig svar.
Haplogrupper
Hvert mt-DNA tilhører en gruppe – en såkalt haplogruppe. Det er ifølge Fjeldvig cirka 25 hovedgrupper av haplogrupper i verden, hvor noen av dem dominerer i ulike deler av verden. I Norge er U5, I, H, T, V (med undergrupper) de vanligste, men også andre haplogrupper finnes.
Ettersom folk innvandrer fra andre deler i verden, får vi også flere haplogrupper her i landet.
Mitokondrielt DNA gir ikke en fullverdig DNA-profil og rettslig kan det derfor først og fremst ikke brukes til annet enn som utelukkelsesbevis.
– Dersom mt-DNA-et er i samme haplogruppe som DNAet til en mistenkt, kan mistanken mot denne personen bli styrket, og man må gjøre ytterligere analyser. Noe sikkert bevis vil imidlertid mt-DNA aldri vaere, sier Fjeldvig, og fortsetter:
– Se for deg et tre med mange grener der du er bladet som henger på en grein. Greinen du henger på, er en haplogruppe som deler seg opp i undergrupper. Når en ny mutasjon oppstår under unnfangelsen av et nytt menneske, oppstår det en ny undergruppe, en ny grein.
Blir sterkere
Talskvinnen understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag.
– Politiet benytter seg av andre metoder i sine DNA-analyser enn det vi bruker i slektsforskning. Det vil vaere vanskelig for meg å kommentere hvor sterke DNA-bevis politiet sitter på i Birgitte-saken, sier Fjeldvig.
– Når det er sagt, så er det lettere å inkludere et individ som mulig gjerningsperson om politiet i tillegg til funn på et Y-kromosom også analyserer mt-DNA for å finne haplogruppen. Det kan bidra til å utelukke eller muliggjøre om en bestemt person kan vaere skyldig. Om politiet i tillegg analyserer autosomalt DNA – altså kjerne-DNA, kan de med stor grad av sikkerhet finne frem til den rette personen. Da vil DNA-beviset vaere ekstremt sterkt, sier hun.
Fjeldvig sier videre at det i USA blir regnet som bevis nok om man sjekker 13 testområder på et autosomalt DNA for å avgjøre hvem sitt DNA det er. Disse 13 testområdene, som er nøye utvalgt, gir en sjans på 1 til 1 milliard for at to individer har samme markører på alle de 13 områdene, sier hun.
I Birgitte-saken er det imidlertid aldri blitt påvist kjerne-DNA fra en mulig gjerningsperson.
Vil ikke kommentere
Politiadvokat Fredrik Martin Soma ved Sør-Vest politidistrikt ønsker ikke å kommentere om GMI i Østerrike har analysert hår i forbindelse med den nye etterforskningen av Birgitte-drapet, eller om det er funnet mt-DNA som kan kobles til siktede.
– Vi går ikke inn på hvilket materiale vi har sendt til analyse, sier Soma.
Heller ikke advokat Stian Bråstein, den ene av siktedes forsvarere, ønsker å kommentere saken.