Nedtelling til et selvmord

BOK: Den ikke saerlig vellykkete historien til en suicidal norsk afghanerkrigsveterans bedrøvelige liv.

Simon Stranger:

«304 dager». Roman. 436 sider. Aschehoug.

Simon Stranger fikk internasjonal oppmerksomhet for sin forrige roman, «Leksikon om lys og mørke». Nå var den ikke noe leksikon, men tilsynelatende fikst komponert med like mange kapitler som det er bokstaver i alfabetet, med alfabetets bokstaver som kapitteloverskrifter. Det ga en vimsete frihet til å ta opp hvilket tema som helst som begynte på den bokstaven.

Årets «304 dager» er bygget over en tilsvarende gimmick der kapitlene er nummererte i nedstigende tallorden fra 304 til 1. Hvert tall står for nedtellingen til den dagen Nicholas, en 25-årig norsk afghanistanveteran, skal ta sitt eget liv. Han har lenge vaert funksjonsudyktig med posttraumatisk stress. Men som den gode sønn han vil vaere, varsler han mora om det han skal gjøre.

Hun får ham til utsette hengingen, tenke seg om. Året er 2015. Jeg blir her en jul til, som han velger å uttrykke det – for ikke vil han ødelegge moras julefeiring, ikke nyttårshelgen heller, så han utsetter utførelsen til godt utpå nyåret.

Med dette utgangspunktet forteller Stranger Nicholas’ historie. Han gjør det delvis i tredje person og med masete fortellerkommentarer og spekulasjoner («la oss si at», «la oss si det slik», «kanskje er det sånn»), delvis gjennom Nicholas’ egne opplevelser og sansninger.

Det kompliserer både skrivning og lesning at Nicholas har en høyst levende veteran som modell og kilde, mens hans romantekniske konfronterende motstykke, talibankrigeren Arman, er diktet opp ved hjelp av egne og leste kilder til folk og land. Det «uutholdelige», livstruende dilemmaet for Nicholas oppstår når han må ta inn over seg at han har drept et identifiserbart menneske.

Forfatteren benytter denne blandingskonstruksjonen til å si noe om krig i sin alminnelighet, hva den gjør med den enkelte kriger, samt om den komplett mislykkete og på alle vis uforsvarlige, flere tiårlange, invasjonen av Afghanistan i saerdeleshet. Han gjør det ved også å legge til en masse reportasje- og faktastoff pluss noter fra mange kilder, i en bok som tidvis er stilistisk platt – skrevet, men ikke ferdigredigert og fokusert, fram til trykningsdato.

Den underspiller for eksempel at både Nicholas selv og den regjeringen og det folk som sendte ham til krig i sentral-Asia, i utgangspunktet ikke hadde noe avklart forhold til verken til seg selv eller krigen.