Finsk humor uten Pekka og Toivonen

BOK: Den begynner med en begravelse, som en finsk humorbok bør.

Miika Nousiainen:

«Ansiktsløft». Roman. 393 sider. Oversatt av Olof Mikael Holmberg. Vigmostad & Bjørke

Finsk humor er Pekka som hogger av seg fingeren og døyver irritasjonen med tresprit, mens Toivonen kjefter på ham fordi øksa blir sløv av den slags. Nei, forresten, det er det ikke. Ikke nå.

Isteden er finsk humor småborgerskapets funderinger over livets pussigheter i et land som er kliss likt Norge, med sine betryggende rammer og mette problemer.

Handlingen sirkler rundt Sami og hans naermeste. Faren er død. Sami naermer seg panikkalderen 40, og han har mor og søster, men ennå ingen egen kjernefamilie. Først og fremst mangler han et paringsvillig kvinnfolk, og for verpesjuke menn er det et betydelig hinder. Standardlivet er paradiset han lengter etter.

Til nå har Sami stort sett virret tilfeldig gjennom livet, så han har fast jobb i et firma med dårlig rykte, grei inntekt og en vane med å lyve for alle kvinner han tiltrekkes av. Som regel er det utseendet han faller for, og du vet hvor det baerer. Kanskje burde ikke sånne som Sami formere seg, for han er ei pingle.

Samtidig er kompisen Markus en slags alenepappa med tidvis lengsel etter friheten som han tror Sami har. Pesonen er en annen kompis, med synlig rumpesprekk som varemerke, og han har aldri hatt kjaereste på ordentlig.

Alle ønsker seg noe annet enn de har, og forfatter Nousiainen tøyser respektfullt med alt fra bannskap som barneoppdragelse til merkevaresyke, motorsykkelgjenger og barske politimenn. Ja, og den slemme oljebransjen, selv om barnas klaer er laget av olje.

Dette er den mest politisk korrekte boka jeg har lest i år, men mange vil kose seg. «Ansiktsløft» er visst en sånn «føle godt»-bok, advarer coveret. Innimellom humrer jeg litt, men mindre enn jeg trodde på forhånd.

For det blir litt for tamt. Det er rett før alle synger «Kumbayaaa my Lord» sammen rundt leirbålet mens de steker marshmallows. Nesten alle er egentlig snille på bunnen, og selv livsstilsbloggere har følelser, påstår Nousiainen, men det er selvsagt tull.

Boka er velskrevet, men mangler noe. Jeg mistenker at det er Pekkas finger.