De fleste barn hadde egen iddissamling

STAVANGER: Å spela mablis var en populaer og kjent lek blant ongane i gadå i byen vår etter andre verdenskrig. Mablis kommer fra det engelske ordet marbles (klinkekuler). Så «å spela mablis» var et spill med klinkekuler. Men istedenfor å vinne klinkekuler fra hverandre, var det etiketter barna vant eller tapte.

Hermetikken har satt sitt preg på Stavanger. I en periode fra slutten av 1800-tallet og frem til cirka 1960 var hermetikkindustrien byens dominerende industri. Etikettene som prydet hermetikkboksene, eller «iddisane» som de ble kalt på stavangersk, var derfor lett tilgjengelige. De var samleobjekter, små kunstverk med spennende motiver. Og de var mange og varierte: Norsk natur, dyr, seilskuter, vikingskip, havfruer, kjente personer og kongelige, bare for å nevne noen.

Reglene for mablisspillet var nokså innfløkte og ofte ulike i de forskjellige bydelene. Men sånn som vi praktiserte dem, gikk de ut på følgende:

Fra en avstand på fire-fem meter fra hullet – det var lenge før asfalten kom, så det var en enkel sak å lage et lite hull på fortauet – trillet hver spiller sin kule. Den som kom naermest hullet, eller fikk kula oppi, hadde retten til å knagge de andre. Lyktes det å treffe de andres kuler på «knaggen» som det ble kalt, gjaldt det å få dem oppi hullet. På forhånd var det avtalt hvor mange «iddisar» spilleren måtte ut med når han var truffet på «knaggen» og i tillegg endte oppi hullet.

Men det var ikke bare i mablisspillet etikettene ble benyttet. De fargerike og glansfulle etikettene med det halvstive papiret, var svaert egnet til bretting av forskjellige ting som ungene lekte med. «Pillefygerten» og «svalå» ble sendt opp i luften, mens «båden» fikk en seilas i sølepytten.