Sagaen om Olav Viking
FOTBALL: Poengfisket til Olav Nilsen var ikke kommet i gang ennå, da han tilbrakte sommeren 1959 om bord på ei skøyte med faren og seks brødre.
De drev notbruk på Høgsfjorden og gikk etter brislingen, som flittige kvinnefingre snart skulle legge i boks på de mange, travle hermetikkfabrikkene innover på østkanten i Stavanger.
Unge Olav håvet brisling over rekka. Han vasset i sprellende sølv. Havets sølv. Og så snart dagens fangst var losset, hoppet han i land hjemme på Roaldsøy, grep skulderbagen, løste ferjebillett inn til kaien i Østervåg og trasket opp til Stavanger stadion på Eiganes.
Det var én av de aller største som var på vei, og han var bare en tenåring.
– Kan’kje stilla med guttongar
Sommeren gled over i høst, og nå var Viking på alles lepper. I Kirkegata stoppet godtfolk opp og diskuterte Viking. Sportsjournalistene i Aftenbladet analyserte og kommenterte spalte opp og spalte ned. De Mørkeblå var samtaleemne nummer én rundt byens kantinebord.
Ikke minst ble det snakket om lagets unggutter. Hvordan kunne byens stolthet satse på uerfarne unggutter, når klubben hadde cupfinalen i siktet?
– Kan’kje stilla med guttongar, sa folk og fnyste.
Fotballen var en lek for unggutten fra Roaldsøy. Men leken ble til alvor da Odd ble sendt hodestups ut av semifinalen i cupen. Nå skulle Olav til Ullevaal. Mor og far og halve Roaldsøy ble med, for å se øyas egen gutt slå elegante skrupasninger med utsiden av foten.
Det var noe eget med Olav Nilsen, og snart skulle han få tilnavnet «Olav Viking».
Da sluttsignalet lød etter ekstraomganger i cupfinalen mellom Sandefjord og Viking, lettet et fugletrekk av hatter fra tribunene. Skarer av vikingtilhengere brøt sperringene og stormet gresset. Spillerne måtte sno seg opp mot aerestribunen. De hadde vansker med å finne fram til kong Olav som lo kneggende av hele opptrinnet. Nå fikk han aeren av å krone Olav Viking til cupmester.
– Det var festlig å møte kong Olav og prinsesse Astrid, kommenterte 17-åringen fra Roaldsøy.
Cupfinalen i 1959 ble på sett og vis øyeblikket der Viking tok den lokale fotballtronen. Rivaliseringen mellom SIF og Viking var stor på 1950-tallet, og de hvitkledde gikk ikke av banen for å lokke Olav Nilsen over på sin side av midtstreken.
Da jeg møtte Olav Nilsen på siste halvdel av 1990-tallet under arbeidet med boka «Drømmen om De Mørkeblå» sammen med Ole J. Askeland, gravde vikingstorheten dette fram fra minnet:
– Det var snakk om en hustomt på Byhaugen hvis jeg gikk til SIF. Og litt penger på si. Ikke fra klubben direkte, men fra noen rike onkler.
Men Olav Nilsen lot seg ikke rikke. Han tviholdt på den mørkeblå drakten.
Han spilte for Viking i medvind og motvind, og da nedrykket var et faktum i 1965 ble han lojalt med ned på nivå to i norsk fotball. Der ble et nytt vikinglag født, med ungdommer som Anbjørn Ekeland og Svein Kvia på banen. Snart kom Reidar Goa til, sammen med Sigbjørn Slinning og Arvid Knutsen. Linjene ble trukket opp for det som skulle bli Norges suverent beste fotballag på 1970-tallet.
I 1967 ble Olav Nilsen tatt ut på et fellesnordisk landslag som spilte mot Sovjetunionen. Igjen skulle journalistene skrive slik at skrivemaskinenes fargebånd revnet av begeistring: «Olav Nilsen er kung av Norden», fastslo stocholmavisen Dagens Nyheter.
Nå var det ikke SIF som la seg etter fiskersønnen fra Roaldsøy, det var den engelske storklubben Blackpool. Heller ikke var det snakk om en skarve tomt på Byhaugen. Engelskmennene la svimlende 20.000 pund - den gang 600.000 norske kroner på bordet, men Olav Nilsen reiste ikke til balløya på den andre siden av Nordsjøen. Roaldsøy holdt lenge for ham.
I 1968 tok Olav Nilsen over
Det var snakk om en hustomt på Byhaugen hvis jeg gikk til SIF. Og litt penger på si. Ikke fra klubben direkte, men fra noen rike onkler.
Olav Nilsen
kapteinsbåndet i Viking. Da dommeren blåste i gang 1970sesongen tok roaldsøygutten fatt på sin tiende sesong på A-laget og rundet samme år 50 landskamper.
Den internasjonale erfaringen skulle bli god å ha, da Viking for første gang skulle spille i Europacupen i 1972, etter bronsen i 71sesongen. Trener Kjell SchouAndreassen
var glad for at han fikk beholde hele laget til den nye sesongen, en kontinuitet som er ukjent i dagens fotball, men som var en forutsetning for Vikings faste grep om gullet på 1970-tallet.
– Det bler møje 0–0
Kjell Schou-Andreassen trakk den nå voksne fiskersønnen ned på midtstopperplass og mønstret et ultradefensivt vikinglag i en ny og ukjent formasjon: 4–3–3.
– Det bler møje 0–0, sa godtfolk, da de møtte hverandre i Kirkegata og rundt kantinebordene for å diskutere fotball.
Egentlig var det et fotballfaglig sjakktrekk: Nå fikk Viking en sentrallinje bestående av Olav Nilsen bakerst, Svein Kvia på midtbanen og Johannes Vold på topp. De Mørkeblå var praktisk talt uslåelige.
I Europacupen sørget vikingene for å avslutte sagaen i første runde for islandske IBV. Neste trekk ble verre. Den vesttyske storklubben 1FC Köln kom til Stavanger for å spasere videre til neste runde. Kunne Olav Nilsen og hans amatørmannskap hamle opp med vesttyske proffspillere?
Fra sin defensive dirigentplass sørget Olav Nilsen for at De Mørkeblå holdt Köln unna. Denne kampen inneholdt noen av de største øyeblikkene i fotballkarrieren hans. Han storspilte. Det slo gnister av ham ute i det nye flomlyset på Stavanger stadion.
Endelig møtte han noen som var på hans eget nivå.
Kanskje var det ei hånd involvert? Kanskje var det ikke det, men selveste Olav Viking klarerte på uforståelig vis, etter at keeper Erik Johannessen var blitt utmanøvrert av Wolfgang Overath, som i et kort øyeblikk hadde greid å rive seg løs fra oppasser Inge Valen.
Et kvarters tid før fulltid startet et angrep langt inne på Vikings halvdel. Hans Edgar Paulsen var nest sist på ballen som gikk mot Johannes Vold. Vold litt til venstre for straffemerket. Vold med god tid. Vold med godt avansement ned mot femmeteren. Keeper ble dratt mot sin høyreside. Vold fikk tid til å sikte. Tid til å plassere ballen med bredsiden av venstrefoten. Innover. Oppover. Forbi keeper og i nettet.
Det var Johannes Vold som satte laerkula i nota, men Olav Nilsen var banens beste spiller.
Viking hadde tatt steget ut i verden.
Nå var jobben på en måte gjort. Reisen fra fiskeskøyta på Høgsfjorden var fullført. 1974sesongen ble Olav Nilsens siste på banen. Samtidig innvarslet kjøpet av angrepsspiller Trygve Johannessen fra Florvåg at fotballen var i endring. Amatørenes tidsalder skulle snart vaere forbi.
Den siste obligatoriske vikingkampen Olav Nilsen spilte, var gjørmeslaget mot Skeid i cupfinalen dette året. Olav V fikk ikke levert kongepokalen til Olav Viking denne gang, men de seiersvante vikingspillerne hadde allerede innkassert seriegullet for tredje år på rad.
Året etter, i 1975, tok Viking seriegull for fjerde år på rad. Olav Viking greide ikke å holde seg vekke, for hvem var gull-lagets trener, om ikke fiskersønnen fra Roaldsøy.
Det var én av de aller største som var på vei, og han var bare en tenåring.