Vi må ikke se oss blinde på det «gode» tilbudet til bøndene
JORDBRUK: Statens tilbud til bøndene i årets jordbruksforhandlinger kan ved første øyekast ser veldig bra ut, men nesten alt går med til å kompensere for økte kostnader.
Forhandlingene i årets jordbruksoppgjør er i gang, det viktigste oppgjøret i manns minne. Et oppgjør som blir avgjørende for om vi får en satsing i landbruket fremover eller ikke.
Landbruket har i flere år vert sterkt presset økonomisk, flere dårlige oppgjør har ført til at lønnsomheten har blitt svekket og det er utrolig mye å ta igjen. En toårig pandemi etterfulgt av krigen i Ukraina har gjort att prisen på innsatsmidlene som bøndene er avhengige av, har skutt i vaeret med flere hundre prosent.
To bønder gir seg hver dag
Mange står ovenfor et generasjonsskifte, vi har en gjennomsnittsalder på over 55 år for de norske bøndene. Vi har de siste 50 år mistet 117.000 driftsenheter, mer enn to bønder legger ned hver eneste dag og det fortsetter fremdeles. Dette er dramatisk for vårt folk og land. Dersom ungdommen skal satse må staten gi tydelige signaler, landbrukets krav må innfris, ikke bare på kostnad men inntektsgapet må tettes. Tålmodigheten til bøndene er slutt, de orker simpelthen ikke dette evige maset hvert år hvor man skal stå til rette for å få betalt for å produsere verdens reneste mat.
Pandemien og krigen i Europa har vist oss at det er vanskelig å få tak i varer vi normalt «kunne få på dagen» tidligere. Prisene galopperer for oss alle. Dette kan veldig fort også skje med matvarer. Regjeringen har forpliktet seg til å øke selvforsyningen til 50 % for å øke beredskapen, men hvordan har de tenkt dette gjennomført i praksis når de som produserer maten ikke blir verdsatt høyere og en etter en legger ned sin virksomhet?
Årets tilbud er historisk høyt og veldig mange ser seg blinde på disse tallene, men nesten hele beløpet går med til å kompensere for kostnader. Den varslede kompensasjonen for gjødsel vil heller ikke treffe slik den burde. De unge og de som sliter mest med likviditeten vil igjen bli straffet siden de ikke har hatt mulighet til å kjøpe gjødsel ett år i forveien, følgelig vil de i beste fall få ut bare halve støttebeløpet. All den tid det ikke innfris på å ta igjen det forsømte, vil dette bare føre bøndene inn i en falsk optimisme. Det vil egentlig bli å gå fra vondt til verre og de årlige kampene vil bestå.
Hvor skal maten komme fra?
De fleste bønder er glad i den plassen de bor. Gården har gjerne har vaert i familien i generasjoner og er derfor så mye mer enn en vanlig arbeidsplass. Nettopp dette gjør at de har holdt ut år etter år, klamret seg til inntekter utenom gården i håp om at det en gang ville snu. I år har regjeringen mulighet til å starte denne snuoperasjonen ved å tette minimum 100.000 kroner av etterslepet. Blir det mindre vil regjeringen ved å sende ut slike dårlige signaler, kort og godt fortelle ungdommen at de ikke er ønsket i bondenaeringen.
Dette er en viktig sak for landbruket, men ikke bare det, landet vårt trenger selvforsyning og folket vårt trenger mat dersom grensene stenges. Vi kan ikke med hånden på hjertet, selv om vi har mye penger, basere oss på å kjøpe mat fra land som sårt trenger den til egen befolkning.
På en måte blir det nesten som å ta maten ut av munnen på de som trenger den bedre enn oss. Er det virkelig slik vi vil ha det, vi som bor i et land som er så aktive i alle hjelpeaksjoner? Burde heller ikke denne maten bli produsert i vårt eget land?