Grieg på syre? Ja, takk!
MAIJAZZ: Nesten litt ufint av Håkon Kornstad og ikke gi orkesteret noter på alt, men resultatet ble veldig fint.
Håkon Kornstad + SSO (Dirigent: Jukka Iisakkila), lørdag kveld, Stavanger Konserthus. Publikum: 600. Spilletid: 95 minutter.
Håkon Kornstad var frijazzhipster i New York da han ble bergtatt av opera. Han begynte å ta sangtimer, tok en master Operahøgskolen i Oslo og har hatt langvarig beslutningsvegring for hvilken vei han skule velge i livet. Jazzen og saksofonen, eller den klassiske musikken og sangen? Ole Brumm-løsningen har vaert å kombinere de to, og det må sies å ha vaert et godt valg.
I år (som egentlig er både i fjor og året før på grunn av pandemien) har han jobbet sammen med Stavanger Symfoniorkester om et
Maijazz-prosjekt. Det har mange jazzmusikere gjort gjennom årene, men få av dem har nok gjort det med like stor selvfølgelighet som nettopp Håkon Kornstad.
Innledningsvis trekker han en parallell til Richard Strauss, også han med voldsom beslutningsvegring. Den tyske komponisten klarte ikke å bestemme seg for om han skulle vaere moderne eller romantisk, så da fikk det vel bli hit eit steg og dit eit steg. Passende da, at Kornstad både åpnet og lukket med Strauss.
Smelter fint sammen
Kornstads metode er altså å kombinere jazzen og det klassiske. Han synger opera og han spiller saksofon, gjerne i samme sang. Med seg denne kvelden har han Mats Eilertsen på bass og Raymond Storaunet Lavik på trommer, pluss hele symfonien. Ofte lar de et klassisk stykke lede an før jazztrioen sømløst overtar. Så smyger orkesteret seg inn igjen, og de ender der de startet. Det låter helt naturlig. Avstanden mellom det utvalgte klassiske repertoaret og jazzen er ikke så stor. Her er ingen verdener som kollidere. De smelter heller sammen.
Kveldens aller beste eksempel på dette var en liten Grieg-avdeling. Når de skal spille «Jeg reiste en deilig sommerkveld», har Kornstad og hans arrangør bare gitt strykerne i orkesteret noter på der av sangen. Resten skal de improvisere. Det er jo en hverdagsøvelse for jazztrioen, men en form for avspasering fra noteslaveriet for orkesteret. Når så mange strykere føler seg fram samtidig, er resultatet en Grieg på syre. Litt skeivt, litt blått og litt forsiktig følende, men altså veldig, veldig fint. Vi kunne godt hatt mer av akkurat denne malurten i begeret, for resten er nokså strigla. Veldig flott, men ryddig.
Gjør orkesteret bedre
Så er det sånn at når man først har en bøling skamgode musikere med seg, for eksempel et symfoniorkester, så kan det vaere greit å planlegge litt. Kornstad kommer med fine arrangementer på klassiske komponister og på sitt eget stoff. Kvelden heller mest mot operaen, ariene og liedene, men han får puttet nok jazz inn der til at alle får. Denne metoden gjør innsteget til både jazzen og den klassiske musikken lavere. Kornstads hjemmekoselige og pedagogiske vaeremåte bidrar også til det. Men først og fremst er dette veldig fin musikk, ganske behagelig og lett i øret.
Og for å skryte bitte litt av Maijazz til slutt: De har pushet alskens jazzmusikere på symfoniorkesteret i mange herrens år nå. SSO har spilt med alt fra ryddige vokalister og pentspillende gitarister til de uryddigste av frifanter og folk som elsker truede taktarter og hurramegrundt. Orkesteret har sikkert vaert småskeptiske til noe av dette, men mon tro om ikke det har vaert en god ting, også for SSO? Litt høyere himmel, litt andre impulser og et utvidet publikum?
Vi fikk litt Wagner, noen italienske svisker, masse drama, små stikk med triojazz, sømløse overganger og sannelig fikk ikke Kornstad vist at han er en utmerket plystrer også. Kvelden ble avsluttet med en ektefølt og samstemt trampeklapp, som var vel fortjent.
Book din reise ved å ringe Hurtigrutens kundesenter;
Oppgi at du er abonnent på Stavanger Aftenblad (abonnementsnummer)