Back in business

DRØS: Ting som var som det pleide på 17. mai:

Legge seg litt for natt til 17. mai, fordi du rett før midnatt oppdaget at linskjorta som skulle strykes, fortsatt lå i kjøleskapet, fordi det var så sykt praktisk å stryke lin når den er kald og fuktig.

Bli vekket av skudd, altfor tidlig, fra en eller annen forblåst utkant, trolig Hundvåg eller Sannis.

Oppleve lykken over å skulle ta på bunaden, og tenke på alle timene noen har lagt ned i kjaerlighet og plikt for å få den ferdig. Gå gjennom den vanlige runden med banning for å få igjen de forbaskede knappene.

Se at guttungens finbukse, skjorte og dressjakke hadde blitt aaaaaakkurat for trange på de tre ukene siden sist du prøvde det på ham. Bestikke barnet med chips for å få ham ut døra.

Trø på lillesøster joggesko, siden bunadsskoene plutselig var blitt

Tørke tårer over de knusbedårende førsteklassingene.

for store (!) siden sist. Bestikke med løfte om ubegrenset mengde is.

Juble og tørke tårer over de pekyrende knøttsmå og knusbedårende førsteklassingene, som sang av hjertens lyst. Glemme solbrillene hjemme, og smelte av varme inne i ullstakken. Sende gode tanker til den svette, vesle korpsmusikanten med for stor uniform, og noteheftet på skakke.

Banne over syyyyykt lange køer i bodene i skolegården. Det fører bare til at man hamstrer – og så står fortvilet forlatt med et lass kake, brus, halvkalde pølser på jakt etter de som skulle ha maten. Forslag: Neste år donerer vi bare 300 kr til korpset, og forsyner oss selv.

Få litt regn, selv om det var meldt sol. Gnagsår. Litt mer is. Innse at det er for mye kake igjen hjemme, siden ingen orker å spise kake etter all småspisingen.

Lykken over å ta av bunaden etter endt feiring.

Gleden over å få bo i et land der vi feirer nasjonaldagen med barnetog, og ikke militaerparade med endeløse rekker av soldater og «min rakett er større enn din rakett»-holdninger. Bortsett fra det med kanonskudd på morgenen.

Kjøpe pølser og grillmat til halv pris dagen derpå, og så ha et herremåltid uten stress, når man endelig har overskudd til å nyte det med restekake fra dagen før.

Sende en varm takk til alle frivillige som legger sjelen i at andre skal oppleve nasjonaldagen.