I barnevernets førstelinje
BOK: Solfrid Alstads perspektivrike gjengivelse av en arbeidshverdag i barnevernet burde bygget på et mer omfattende tallmateriale
Solfrid Alstad: På innsiden av det norske barnevernet. 245 sider. Aschehoug.
Få institusjoner er preget av så mye kontrovers og hemmelighold som barnevernet. Jevnlig leser vi om saker hvor barnevernet tilsynelatende har iverksatt svaert inngripende tiltak uten tilstrekkelig grunnlag, eller kommet skadelidende barn til unnsetning for sent. En gjenganger i dekningen er at barnevernet så å si aldri kan belyse problemstillingene fra sitt eget ståsted; de er – med god grunn – bundet av taushetsplikten. Over tid kan imidlertid dette skape en ganske omfattende skjevhet i hvilke perspektiv som belyses offentlig.
Derfor er det velkomment at mangeårig barnevernsansatt Solfrid Alstad har skrevet en perspektivrik bok som vil «fylle tomrommet mellom ytterpunktene i en polarisert debatt». Forfatteren kommer utenom taushetsplikten ved å anonymisere personer og hendelser i «så stor grad at det vil vaere umulig for klienter, deres naermeste og andre involverte å kjenne seg igjen». Metoden fungerer fint, først og fremst fordi Alstads førti år i sektoren gjør at man stoler på at hun presenterer et veloverveid utvalg eksempler.
Nyttige nyanser
Vi får tretten historier – rammet inn av forord og etterord – fra barnepsykiatri og spedpå barnshjem, fra ungdomsinstitusjoner og fra barnevernets førstelinje. I tillegg til forfatterens omfattende praktiske erfaring er det neppe en ulempe at hun har ført tusenvis av sider med rapporter i pennen. Det er en trygg og nøktern forteller som fører ordet.
Alstad bruker de enkelte historiene til å rette søkelyset mot flere overordnende og underbelyste problemstillinger. Hun fører for eksempel en laererik diskusjon om hvilke boformer etter omsorgsovertakelse som egentlig er best for barna: fosterhjem eller små barnevernsinstitusjoner? Flere av eksemplene Alstad presenterer, danner en verdifull motvekt til ideen om at fosterhjemsplassering som regel er å foretrekke fremfor institusjon.
Forfatteren viser også hvor avhengig barnevernet er av et godt samarbeid med andre institusjoner. Det er oppsiktsvekkende å lese om vanskene som oppstår når personer fra andre deler av «systemet» er uvillige til å følge opp sakene de melder om: «Hva, må vi vitne? Skal ikke dere i barnevernet ordne dette?» Men nei, boken viser hvordan barnevernet alene slettes ikke kan sørge for at barnas beste ivaretas. Både ledere i utdanningssektoren og kommunalpolitikere vil gjøre klokt i å ta innover seg refleksjonene Alstad gjør seg rundt dette.
Det er imidlertid en annen utfordring, som er Alstads hovedanliggende: Hun mener terskelen for akuttplasseringer har blitt for lav. Eksemplene på mulige konsekvenser av en slik trend er rystende; boken byr for eksempel på historier om omsorgsovertakelser basert på vage mistanker om foreldres manglende intellektuelle kapasitet, eller udokumenterte rusbruk. Når Alstad presenterer slike fortellinger, er det et stort gode at boken samtidig er rik eksempler som viser hvor livsavgjørende omsorgsovertakelser ofte er. Argumentene hennes får også tyngde når hun er forbilledlig åpen om feil hun selv har begått, for eksempel ved å vente altfor lenge med å akuttplassere et barn.
Hvor er tallene?
Dessverre baerer fortellingen også preg av noen hull. Boken opplyser for eksempel ikke om at trenden Alstad beskriver, har snudd: Etter 2013 har det vaert en stabil nedgang i antall akuttplasseringer, og nivået er nå lavere enn før oppgangen som Alstad bekymrer seg for, begynte.
Det skal riktignok sies at etatens tallmateriale bekrefter en økning i antall akuttplasseringer fra 2008 og noen år fremover. Noen av sakene Norge er dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), stammer også fra denne perioden. Dermed blir det frustrerende at forklaringene Alstad presenterer på hvordan veksten i antall akuttplasseringer kunne gå så raskt, er ganske vage. Hadde forfatterens erfaringsgrunnlag vaert supplert med andre kilder – for eksempel Norges institusjon for menneskerettigheter sin rapport om EMD-sakene – kunne det blitt klarere for leserne om hvorvidt det er økt tidspress, høy gjennomtrekk eller helt andre bakenforliggende forhold som best forklarer trendene Alstad retter søkelyset mot.
Det er stort behov for nyanserte framstillinger av arbeidshverdagen til de menneskene som skal ivareta noen av våre aller mest sårbare. Derfor er det litt leit at jeg ikke kan anbefale denne boka uten ett tydelig forbehold: En kan ikke uten videre feste lit til at alle erfaringene Alstad har gjort seg, er representative for dagens norske barnevern.