Mafiafilm fra et uvanlig perspektiv
FILM: Filmer om den italienske mafiaen har en tendens til å henvise kvinner og barn til mer eller mindre sentrale biroller. «Chiara» har en helt annen innfallsvinkel, og det er et riktig vellykket grep.
Chiara
Originaltittel: A Chiara. Skuespillere: Swamy Rotolo, Claudio Rotolo, Grecia Rotolo, Carmela Fumo. Sjanger: Drama. Regi: Jonas Carpignano. Nasjonalitet: Italia. Aldersgrense: 12 år.
Hvordan er det å vaere 15 år og plutselig oppdage at ens snille og kjaerlige far er en kriminell? Dette opplever hovedpersonen Chiara i Jonas Carpignanos realistiske film. Samme kveld som familie og venner samles for å feire storesøsterens 18-årsdag, plasserer noen en bombe i familiens bil. Ingen blir skadd, men faren går plutselig i dekning. Chiara prøver forgjeves å få svar på hvor han har blitt av, men moren svarer med halvkveda viser om at han er på jobb. Noe som ikke nødvendigvis er en blank løgn, men Chiara må etter hvert innse at jobben hans er en annen enn hun tidligere har trodd.
På samme måte som i den glimrende, engelske dramafilmen «Rocks», er det i stor grad amatørskuespillere i de sentrale rollene, og familiemedlemmene i filmen er også en familie i virkeligheten. Carpignano går tett på dem, og skildrer familiens hverdagsliv på en troverdig måte. Det er lett å tenke at dette er helt vanlige folk med vanlige liv, milevidt fra de knallharde mafiosiene vi gjerne ser for oss når vi tenker på sør-italienske organiserte kriminelle.
Filmen lar oss vaere flue på veggen i bruddstykker av Chiaras liv mens hun oppsøker ulike miljøer og mennesker for å finne ut hvor den forsvunne faren har tatt veien, og hvorfor han har gått i dekning. Det er en ofte forvirrende og frustrerende reise, hvor lite blir sagt i klartekst, men hvor det etter hvert tegner seg et mer og mer tydelig bilde.
Gjennom denne perioden hardner hun til, og man kan naermest se henne bli eldre bare i løpet av noen korte uker. Om det er hun selv som setter seg i respekt eller om folk viker unna fordi de kjenner til familiebakgrunnen, er ikke godt å si. Mye forblir usagt og mye blir sagt mellom linjene. Men det som i hvert fall er klart, er at Chiaras framtid er uløselig knyttet til de valgene faren har gjort.
De vanskelige valgene og de avgjørende hendelsene skildres på en så usentimental og usminket måte at de antakelig gjør mer inntrykk enn om regissøren hadde utstyrt dem med dramatisk musikk og store følelsesutbrudd. Dette er ingen utpreget oppløftende film, men den reiser en del interessante problemstillinger som omhandler organisert kriminalitet. Som vi kjenner til fra noen av sjangerens klassikere, er det ikke spesielt lett å forlate mafiaen. I denne filmen får vi også et visst inntrykk av at det ikke alltid er så lett å unngå å melde seg inn heller.
På samme måte som i den glimrende, engelske dramafilmen «Rocks», er det i stor grad amatørskuespillere i de sentrale rollene, og familiemedlemmene i filmen er også en familie i virkeligheten.