Oppmerksomheten
GJESTEKOMMENTAR: Pressen har også et ansvar for ikke å la den sensasjonelle vinklingen trumfe reell opplysning om klimakrisa.
17. november gikk to bemerkelsesverdige klimademonstrasjoner av stabelen her til lands. To aksjonister fra grupperingen Stopp oljeletinga kastet oransje, vannbasert maling over skulpturer i Vigelandsparken. Deres krav er umiddelbar stans av oljeleting på norsk sokkel, og en omstillingsplan for oljearbeiderne.
Omtrent samtidig aksjonerte den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad under åpningen av verdenscupen på Beitostølen. Ved målgang holdt han opp et lite banner med påskriften «Morgendagen smelter». Samtidig draperte flere aksjonister fra Greenpeace reklamefeltene langs løypa med lignende bannere. Stikket til Equinor – som bruker slagordet «Morgendagens helter» i sin sponsing av idrett og kultur – kunne knapt vaert tydeligere.
Kringstad og Stopp oljeletinga fremmer begge klimapolitiske krav, utøver sivil ulydighet, og bruker sterke symbolske virkemidler. Likevel har mediene først og fremst gitt oppmerksomhet til malingskastinga i Vigelandsparken og den lignende aksjonen på Nasjonalmuseet noen uker tidligere. Disse visuelt spektakulaere hendelsene får sitt etterspill både i hervaerende avis, i kommentarfeltene, og blir omtalt av kulturministeren i egen person.
Ulike virkemidler
Markeringen på Beitostølen gikk imidlertid raskt under radaren. Hvordan kan dét forklares – i vintersportsnasjonen Norge?
Det ér påfallende forskjeller mellom aksjonene, også utover graden av visuelt vandaliserende virkemidler. Mens kastinga av maling utelukkende ble brukt som middel for oppmerksomhet, var Kringstads aksjonsform i seg selv koblet til budskapet: Han deltok i skirenn på kunstsnø, i et land hvor det aldri har vaert registrert en varmere november. Plakaten spilte på sponsorbudskapet som omsluttet løypa. I innlegget Kringstad delte i etterkant, gjorde han det klart at han demonstrerte for å få fram to budskap: at klimakrisa er en eksistensiell trussel mot skisporten, og at det derfor er paradoksalt at «skiforbundet lar seg bruke i Equinors lobbykampanje».
Med Kringstads utstuderte, retoriske utnyttelse av situasjonen skulle man tro han traff offentligheten med et paradoks som gjør riktig vondt: Oljeeventyret som vi har bygget pensjonsfond, arbeidsplasser og identitet på, er også med på å ødelegge et vinterklima og en skiidrett med enorm sosial, symbolsk og nasjonal verdi. Men at innsikten gjør vondt, forklarer neppe den manglende oppmerksomheten om Kringstads aksjon. Kanskje handler det snarere om kompleksiteten? Å gi publikum et fyllestgjørende inntrykk av problematikken skiløperens aksjon i seg selv uttrykte, krever mye journalistisk grunnarbeid; det holder ikke med et fotografi av skiløperen hvor en skimter skriften på plakaten. For å sette leseren inn i tematikken må en rett og slett forklare ganske komplekse problemstillinger knyttet til både global oppvarming i seg selv, dens virkninger på den nordlige halvkules klima og dilemma rundt sportsvasking.
Algoritmenes logikk
Kan det hende at Kringstads aksjon rett og slett ikke var instagramvennlig nok? Vigelandsaksjonen må ha vaert enklere å lage en rask nyhetssak om, fordi bildene gir et så umiddelbart inntrykk; en kan vinkle utelukkende på sjokkeffekt. Det ser dessuten ut til at denne responsen går som hånd i hanske med algoritmene som styrer oppmerksomheten vår i de sosiale mediene. Kanskje har Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås rett i påstanden om at suppekasting mot kunst er «utslag av oppmerksomhetsøkonomisk tenkning».
Det neste spørsmålet blir om ikke også pressens dekning er et utslag av det samme. Heller enn å dykke ned i aksjonistenes krav med kritisk og nysgjerrig blikk, heller enn å gi mer spalteplass til målrettede og helhetlige aksjonsformer som Kringstads, har dekningen av de siste måneders klimaaksjonisme i stor grad vaert dominert av enkel videreformidling av fotografier, samt kollektiv og ensidig fordømmelse av Stopp oljeletingas virkemidler.
Jeg kan ikke vite hva som er den enkelte redaktørs beveggrunner. Men at klimajournalistikken har slagsider mot det sensasjonelle, burde ikke vaere kontroversielt å påstå. Fokuset på Greta Thunbergs person og retorikk er bare ett av eksemplene. Her forleden var det en journalist som sa det omtrent slik til meg: Kanskje har klimajournalistikken to grøftekanter. Enten er sakene så polariserende at kommentarfeltene koker over, eller så er de proppa med tall og tørre fakta at leseren detter av. Men ingen av disse fallgruvene kan brukes som unnskyldninger for ikke å lete etter stadig nye veier til opplysende, maktkritisk og leseverdig klimajournalistikk.
Pressens oppgave nå
Kringstads aksjon var en ypperlig anledning til å gå inn i vitenskapelige, sosiale og kulturelle aspekter ved problemkomplekset. Hittil er dessverre anledningen forbigått. Det føyer seg inn i et mønster: NRK Arena gjorde nylig en undersøkelse som viste at klimatoppmøtet fikk langt mindre dekning i løpet av den første uka med forhandlinger i år, sammenlignet med i fjoråret. Selvfølgelig burde trenden vaert motsatt.
Det finnes mange dyktige klimajournalister lokalt, regionalt og nasjonalt i Norge. Men for å dekke det økende omfanget av sivil ulydighet på et vis som utgjør reell motvekt mot oppmerksomhetsøkonomiens logikk, for å opplyse folk flest om de uendelig mange globale, lokale, sosiale og psykologiske problemstillingene klimakrisa utløser, trengs det et større, vedvarende og mer mangfoldig påtrykk fra norsk presse.
Klimajournalistikken har slagsider mot det sensasjonelle.