Paven sammenligner ukrainernes lidelser med hungersnøden under Stalin
ROMA: Pave Frans sammenligner ukrainernes lidelser i dag med sultkatastrofen på 1930tallet, som Stalin har fått skylden for. Den kostet over tre millioner mennesker livet.
Under sin ukentlige audiens onsdag gjentok paven en bønn for det ukrainske folk og påpekte at det lørdag er 90 år siden hungersnøden startet, en hungersnød som ukrainerne kaller folkemord, og som årlig markeres den fjerde lørdagen i november.
– Lørdag innleder markeringen av det fryktelige folkemordet, holodomor, som ble kunstig utløst av Stalin fra 1932 til 1933. La oss be for ofrene for dette folkemordet, og la oss be for så mange ukrainere, barn, kvinner, eldre, spedbarn, som er martyrer for aggresjon i dag, sa Frans.
Debatt om begrepet
Å sammenligne dagens lidelser i Ukraina med hungersnøden for 90 år siden, og å omtale denne som et folkemord, er en klar opptrapping i pavens kritikk av Russland.
For fortsatt er det delte meninger blant akademikere og eksperter om hungersnøden faktisk var et folkemord.
Hittil er det bare 17 land som offisielt omtaler hungersnøden som folkemord, eller holodomor på ukrainsk, ifølge Holodomormuseet i Kyiv.
Spørsmålet er om Stalin med vilje ønsket å drepe ukrainerne for å knuse et opprør mot Sovjetunionen, eller om hungersnøden først og fremst var resultat av politisk inkompetanse og feilslått industrialisering, kombinert med vanskelige naturforhold.
Bitterhet mot Russland
Uansett er «den store hungersnøden» et viktig element i bitterheten i Ukraina mot årene under sovjetrussisk herredømme.
Sultkatastrofen i Ukraina var en del av en mer omfattende hungersnød i de fruktbare svartjordsområdene for kornproduksjon i Sovjetunionen. Den ble utløst av Stalins tvangskollektivisering av landbruket og innføring av planøkonomi på slutten av 1920-tallet.
Hungersnøden startet høsten 1932 da bøndene bare lyktes i å høste litt over halvparten av mengden korn som ble høstet året før.
Det førte til sterkt reduserte rasjoner i byene, og gjennom vinteren 1932–33 sultet mange mennesker i urbane områder. I begynnelsen fikk arbeiderne ekstra rasjoner, men dette falt snart bort.
Feilernaering og sult
Kuttene førte utover vinteren til rapporter om feilernaering og underernaering i område etter område, eller oblast som de sovjetiske kommunene ble kalt. Om våren begynte rapportene om massedød på grunn av sult å tikke inn.
Det ble også meldt om utstrakt kannibalisme, samtidig som epidemier som tyfoidfeber og malaria herjet.
Samtidig framstilte sovjetiske myndigheter de ukrainske bøndene som kontrarevolusjonaere som gjemte bort korn og poteter som trengtes for å «bygge sosialismen».
Mellom tre og fire millioner mennesker døde i det som den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken. Flere hundre tusen døde også blant den ukrainske minoritetsbefolkningen i det sørlige Russland.
Tvangskollektivisering
Det har i alle år vaert debatt om årsakene til sultkatastrofen. Det som synes klart, er at kollektiviseringen i 1929–30 ble tvunget gjennom mot bøndenes vilje. De måtte overføre jord og husdyr til statseide storgårder og endte med selv å måtte jobbe der som dagarbeidere, og det var mange protester og bondeoppstander.
I forbindelse med den første femårsplanen ble det innført dyrking av ukjente plantearter som sukkerbete og bomull i stedet for korn en del steder, og i tillegg førte dårlig administrasjon til problemer. Mye korn ble aldri
høstet, og mye som ble høstet, ble ødelagt på grunn av feilaktig lagring og transport.
Mange bønder ble også deportert til Sibir, og andre som prøvde å komme seg unna, ble skutt.
Sovjet nektet
Sovjet nektet for at det overhodet hadde vaert en sultkatastrofe i Ukraina, eller om det var problemer, var det iallfall ikke på grunn av Stalins politikk. Det var først i 1987 at hungersnøden ble erkjent på offisielt hold.
Men Russland nekter fortsatt for at det var folkemord. Folkemord defineres som drap begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Det mest kjente tilfellet er holocaust som nazistene sto bak mot jødene.
Flere forskere og forfattere som mener det var folkemord, som Robert Conquest, sier at Stalin bevisst brukte sult i sin kamp mot de selveiende bøndene, eller kulakkene, som de foraktfullt ble kalt.
De viser til at det ble eksportert millioner av tonn korn samtidig som folk sultet, at Sovjetunionen nektet å ta imot hjelp utenfra, og at folk ble hindret i å rømme. Mange som ble betegnet som kontrarevolusjonaere, ble henrettet.
I Vatikanets kirkedoktrine fra 2004 blir ukrainerne inkludert sammen med jødene og armenerne som ofre for folkemord i det 20. århundre.
Frans selv har gjentatte ganger bedt om fred og en slutt på krigen, og Vatikanet har sendt humanitaer hjelp til Ukraina og ofte gått i bønn for det ukrainske folk.
Men han har generalt unnlatt å fordele skyld eller nevne Russland eller Vladimir Putin ved navn, og har flere ganger fremmet den russiske påstanden om at Nato eglet seg innpå Russlands grenser.
Men Vatikanet har samtidig en tradisjon for ikke å fordømme aggressorer direkte, men heller arbeide for løsninger bak kulissene. Vatikanet er også interessert i å opprettholde forbindelsen til den russisk-ortodokse kirken, som sterkt støtter krigen.