Storslått, gigantisk og genialt
KONSERT: Høstavslutningen til Symfoniorkesteret og sjefdirigent Andris Poga var et gjennomreflektert program, engasjert og engasjerende fremført. Og med en solist med uante reserver på lur.
Stavanger konserthus, fredag kveld: Witold Lutoslawski: Konsert for klaver og orkester. Johannes Brahms: Symfoni nr. 4. Dirigent: Andris Poga. Solist: Lukas Geniusas, klaver. Konsertmester: Florin Iliescu. Konferansier: Anders Moberg. Stavanger Symfoniorkester.
Det var en stor europeisk begivenhet i det små og stille da Brahms i 1885 til urfremføringen av sin fjerde symfoni valgte det private orkesteret til hertugen av Saxe-Meiningen. London og Paris kan vente, antydet han i et brev til hertugen: Selv trivdes han best med denne intime rammen av det som på få år var blitt et eliteorkester under den frafalne wagnerianeren og stjernedirigenten Hans von Bülow – frafallen fordi Wagner selv hadde røvet både hans kone og hans gode navn og rykte fra ham. Derfor hadde Bülow gått over til fienden, Brahms-leiren, og var kisteglad for å kunne invitere komponisten til å dirigere sin seneste symfoni, som skulle vise seg å bli den siste.
Kjeftet på Brahms
Bülow sto selv akkurat da på spranget til å få skikk på de nyetablerte Berliner Philharmoniker, og hadde nylig tilkalt den unge Richard Strauss til
Meiningen som sin dirigentassistent og etterfølger. Etter å ha overvaert Brahms’ orkesterprøver og urpremiere rapporterte Strauss om «et gigantisk verk, storslått tenkt og formmessig genialt». Ettertiden har gitt ham rett: Det er selve kronen på verket, og etter fire symfonier på snaue ti år ble det ingen flere de tolv årene Brahms hadde igjen å leve.
Andre øyenvitner forteller at Bülow kjeftet på Brahms for at han på forhånd hadde sendt fra seg originalmanuskriptet i en vanlig uregistrert postpakke, uten å ha besørget avskrifter. Hva skulle vi gjort om pakken havnet på avveie? spurte dirigenten. Da måtte jeg vel ha skrevet symfonien på nytt, svarte komponisten uanfektet.
Et land som iblant ikke eksisterer
I likhet med Brahms skrev Witold Lutoslawski fire symfonier, og utkastene til den Første gikk nesten tapt sammen med et omfattende notemateriale da tyskerne la Warszawa i grus som straff for Oppstanden i 1944. Den ressurssterke Lutoslawski-familien ble i generasjoner brutalt merket av fedrelandets skjebne. Det er blitt sagt at Polen er et land som med visse mellomrom ikke har eksistert – så store har innhoggene vaert fra både øst og vest – og dette gjaldt ikke minst i de to verdenskrigene. Under den første ble Lutoslawskis far og onkel henrettet av bolsjevikene i Moskva. Under den andre var han selv radiooperatør og ble tatt til fange av tyskerne, men klarte å rømme i sikkerhet. Verre gikk det med broren, som havnet i russisk fangenskap og omkom i tvangsarbeidsleir i Sibir. Men også i etterkrigstiden møtte Lutoslawski motbør fra den kremliniserte kulturpolitikken i Østblokken, som så mange av de beste i middelmådighetenes diktatur.
Levde nesten opp til navnet
Jeg husker godt da Lutoslawski tok imot applausen på gallakonserten i Kuppelhallen i Bjergsted som aeresgjest og festivalkomponist på den aller første Kammermusikkfestivalen i byen, få år før han døde i 1994. Klaverkonserten tilhører denne siste livsfasen som var preget av internasjonal anerkjennelse for hans kunstneriske integritet og standhaftighet i opposisjon til hjemlandets repressive offentlighet. Verket ble bestilt av Salzburg-festivalen og skrevet for en landsmann, den eminente polske pianisten Krystian Zimermann. Det er litt av noen fingervanter å fylle, men den fremadstormende russisklitauiske pianisten Lukas Geniusas levde iallfall nesten opp til sitt geniale etternavn i kveld, og et fingerferdig ekstranummer ble det også.
Gjennomtenkt
De fire satsene spilles i ett, og som i Brahms-symfonien forholder sistesatsen seg til den barokke chaconne-formen, som frie variasjoner over et basstema. Det ligger «hundre års grusomhet» mellom de to verkene vi fikk høre i kveld, men slike kontinuiteter finnes altså i kunstens parallelle univers. Et gjennomtenkt program, og sjefdirigent Andris Poga dirigerte begge komponistene med samme overbevisning. Symfoniorkesteret responderte med stor klangskjønnhet i Brahms, der førstesatsen nesten var på den litt seige og treige siden, iallfall en betoning av det lyriske fremfor det tragisk-dramatiske. Og med stor presisjon i Lutoslawski, der partiturbildet innebaerer en viss grad av frislipp, slik at utøverne må tenke både innenfor og utenfor noteboksen.