Fengslende teater
TEATER: I går var innsatte i Stavanger fengsel på teater for å se «Kunsten å rane en bank».
Noen ganger er den andre setningen i en artikkel nesten helt umulig å skrive, fordi den første er såpass god. Jeg mener: I går var innsatte i Stavanger fengsel på teater for å se «Kunsten å rane en bank».
Hvordan går man videre fra den?
– Og litt humor er det jo, sier Lars.
– At vi kommer hit og ser akkurat dette. Jo, jeg ser definitivt humoren i det.
Vi får et par minutter med Lars i pausen. Han er en av et par håndfuller fra Stavanger fengsel, Auklend overgangsbolig og fra kriminalomsorgen som fikk spørsmålet rett etter de våknet. Bli med på teater?
– Vanligvis betyr jo det at det skal skje et eller annet i gymsalen i fengselet. Der kommer det folk av og til og synger og spiller noe greier. I dag var det plutselig ut i byen, hit, til teateret.
– Og det skjer ikke hver dag? – Dette skjer ikke hver dag, det kan jeg love deg.
Kan jo skje noe
I går skjedde det. Mange fikk spørsmålet, ikke alle svarte ja. En prat med de uniformerte på gangen – de var tallrike og hadde kvikke øyne – kunne avsløre at dette er komplisert, for både innsatte og ansatte. For de innsatte er det ikke bare bare å ta ut på denne måten. Noen orker ikke, noen takler det ikke og noen vil rett og slett ikke.
For noen er en plutselig teaterforestilling et fint pusterom og et avbrekk fra den daglige rutinen. For andre er det en usikker situasjon, et sted angsten plutselig kan hogge til. Og, kan uniformene fortelle, ikke alle får tilbudet. Noen av de innsatte vurderes som sånne som kan finne på noe , og da er det uaktuelt. For ukomplisert er det ikke. Det må mange planer, mange sjekker og mange uniformer til for at Rogaland Teater skal kunne oppfylle «teater for alle»-mantraet sitt.
Ut av fengselet, inn i bussen, ut av bussen, inn i salen, pause, ut av salen, inn i bussen og så hjem. Det kan jo skje noe, forteller en av uniformene. Det kan aldri utelukkes helt. Vi tror ikke det skjer noe, men hvis ... da er vi klare. Sitter du inne, så sitter du inne, selv når du er ute. Men i den grad det gikk skeis disse timene, var det på scenen det skjedde.
Gjentakelsesfare
«Kunsten å rane en bank» er en farse der kjeltringer, politifolk, fengselsbetjenter og andre høyhastighetsmennesker renner inn og ut av dører. Forviklingene er tallrike og tempoet heseblesende. Handlingen er lagt til Minneapolis på 1950-tallet, og i likhet med den virkelige verden befinner alle mann alle seg et sted på skurkeskalaen. Fengselsfuglen Mitch, som rømmer og planlegger tidenes diamantkupp. Den udugelige og uaerlige bankdirektøren. fengselsbetjentene som deltar i rømming og ran. Damer og gamlinger og banditter og agenter barker sammen og fyker inn og ut av dørene, ut av vinduene, under sengene og inn enda en dør.
Det er sannelig ikke lett å si om det var en premie eller en tilleggsstraff å se en farse. Vi lar vår mann Lars vaere teaterkritiker i pausen.
– Jeg likte det. Det var veldig mye å holde styr på, men det var løye.
– Det er mye flyging inn og ut av dører her?
– Veldig mye, og mye folk og greier. Jeg tror jeg har kontrollen på hvem som er hvem.
– Såpass? Kan du ...
– ... Haha! Nei, jeg kan ikke gjenfortelle det. Men kjekt var det. Jeg har aldri vaert på teater før. – Aldri?
– Aldri. Nå har jeg vaert én gang, og det frister egentlig litt å gjøre det igjen.
... Haha! Nei, jeg kan ikke gjenfortelle det. Men kjekt var det. Jeg har aldri vaert på teater før.
Lars