Trøbbel i paradis
LEDER: Hvis det skal vaere mulig å få aksept for nye, massive vindkraftutbygginger i Norge, må det i det minste vaere mulig å få vite hvem som eier anleggene.
De høyeste vindturbinene i Norge, i alle fall så langt, planlegges bygget på Trollåsen i Bjerkreim kommune. De vil bli så høye at de vil vaere synlige fra Stavanger til Flekkefjord. Utbyggeren, IOWN Energy, har inngått konfidensielle avtaler med de berørte grunneierne.
Saken skal nå behandles politisk, og det er ingen overdrivelse å slå fast at den er splittende. Meningsmålinger har lenge vist at det er et flertall som er imot nye vindkraftprosjekter på land i Norge. Og Støre-regjeringen har bestemt at det kreves lokalt flertall i kommunene for å gi grønt lys for nye utbygginger.
Den samme regjeringen, og store deler av opposisjonen i Stortinget, sier samtidig at det må bygges ut store mengder fornybar kraft i Norge for å unngå energimangel om noen få år. Det later med andre ord til at det er et paradoks her: Folk flest er skeptiske til vindkraft på land, få kommuner har gitt grønt lys. Hvordan skal det da kunne bygges ut mer?
Det er foruroligende at det viser seg å vaere naermest umulig å finne ut hvem som står bak IOWN Energy. «Vi er et privat selskap og ønsker ikke å kommentere eierskap», sier partner Gustav Grumert til Aftenbladet.
Det skal altså vaere umulig for Norge å få vite hvem som opererer og tjener penger på kritisk infrastruktur.
Skatteparadiser er en samlebetegnelse på jurisdiksjoner der selskaper betaler lite eller ingenting i skatt, samtidig som det er mulig å skjule det reelle eierskapet. Delstaten Delaware i USA tilbyr slike muligheter, og det er nettopp der IOWN er registrert.
Selskaper kan ved hjelp av slike «postkasseselskaper» i skatteparadiser enkelt konstruere en situasjon der det aller meste av inntektene havner i et land eller en delstat der det er lav eller ingen skatt, mens det meste av utgiftene havner der pengene blir tjent - for eksempel i et vindkraftanlegg i Norge.
En vanlig mekanisme for å oppnå et slikt resultat, er såkalt internfakturering, der virksomheten til selskapet i Norge faktureres for «tjenester» fra eierselskapet i utlandet, noe som reduserer det skattbare overskuddet lokalt.
Uten at overskuddet fra kraftproduksjonen i størst mulig grad kommer norske lokalsamfunn og det offentlige til gode, vil det vaere svaert vanskelig å få den nødvendige aksepten for de massive naturinngrepene som slike utbygginger innebaerer.
Og uten innsikt i de reelle eierforholdene risikerer vi også at livsviktig energiproduksjon i Norge kontrolleres av personer vi ikke vet hvem er. Det er ikke holdbart.
Uten innsikt i de reelle eierforholdene risikerer vi at livsviktig energiproduksjon i Norge kontrolleres av personer vi ikke vet hvem er. Det er ikke holdbart.