Sivile dør, Vesten nøler
KOMMENTAR: Vil det bare forlenge lidelsen om vi leverer kraftige, offensive våpen til Ukraina, eller er det nettopp det som kan tvinge Putin til reelle fredsforhandlinger?
Det ukrainske forsvaret er i ferd med å tømmes for ammunisjon til sine gamle, sovjetiske stridsvogner. Løsningen på problemet kan vaere å utstyre ukrainerne med moderne Nato-stridsvogner, men det haster å få utstyret på plass.
Ifølge Institute for the Study of War (ISW) forbereder russiske styrker en stor offensiv i det østlige Ukraina til våren eller forsommeren. Det er den ukrainske etterretningen som melder at russerne omgrupperer seg og forbereder «større angrep i Donetsk og Luhansk».
Mens raketter og granater har regnet over ukrainerne, har politikerne våre her i vest diskutert hvorvidt det er riktig å levere offensive våpen, som moderne stridsvogner, til ukrainerne.
I «kjøttkverna»
For øyeblikket står de hardeste kampene rundt byen Bakhmut i Donetsk, øst i Ukraina. Putin har gitt den beryktede Wagner-gruppen i oppdrag å erobre byen, og den private leiesoldat-haeren har gjort fremskritt de siste ukene, blant annet har den inntatt nabobyen Soledar.
Bare 7000 av Bakhmuts 70.000 innbyggere skal vaere der fortsatt. 500 av dem er anslått å vaere barn. Ifølge Politikens fotograf Jan Grarup, som nylig tok seg inn i byen, beskytes den 24 timer i døgnet.
Hver eneste dag blir sivile drept i byens gater. Ofte blir de rammet av russisk artilleri, eller granater som er siktet inn mot områder hvor mange må ut i den daglige kampen for å overleve. Det kan vaere et marked, eller ved bombekratrene der innbyggerne henter regnvann, forteller Grarup. Han omtaler byen som ei «kjøttkvern».
Lenger sør, i Zaporizjzja, står også russiske og ukrainske styrker mot hverandre. De utveksler ild, men ifølge britisk etterretning er det ingen betydelige bevegelser å se.
I den østlige delen av landet har både de ukrainske styrkene og russerne gravd seg ned. Skyttergravene strekker seg som spindelvev gjennom landskapet. Krigen på bakken står i stampe, samtidig som russerne angriper sivilbefolkning og infrastruktur over hele Ukraina med raketter.
Det er en utmattende stillingskrig, og det er nettopp for å kunne bryte gjennom de russiske linjene at ukrainerne trenger kraftige, moderne våpen som Leopard 2-stridsvogner.
Slagmarkens Porsche
Polens statsminister Mateusz Morawiecki står klar med 14 stridsvogner, men avventer grønt lys fra tyskerne som har bygget dem. Leopard 2-stridsvognene er laget nettopp for å hamle opp med de russiske T-90-stridsvognene som brukes av Putins invasjonshaer.
Den tyske produsenten Rheinmetall kan levere 139 Leopard 2-stridsvogner i løpet av ett år. I tillegg er 12 land er enige om å forsyne Ukraina med rundt 100 Leopard 2-stridsvogner. Men den tyske statsministeren Olaf Scholz har nølt med å si ja til at andre europeiske land kan sende tyskproduserte stridsvogner til Ukraina, selv om utenriksminister Annalena Baerbock har sagt at de ikke vil hindre dem.
Leopard 2-stridsvognens chassis kommer fra Porsche, motoren er en V-12 turbodiesel som yter 1500 hestekrefter. Stridsvognen har en toppfart på 70 kilometer i timen (10 km/t raskere enn T-90), men den er tørstere enn en bryggesjauer og sluker mellom 30 og 50 liter diesel på mila, så den er ikke noe folk flest vil kjøre rundt i på privaten slik drivstoffprisene er nå.
Ifølge den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj er det behov for om lag 300 stridsvogner.
Russerne skal på sin side ha 2800 stridsvogner i aktiv tjeneste. De har ifølge Popular Mechanics mistet 989 av disse i Ukraina, men skal ha naermere 10.000 eldre utgaver på lager. Hvor effektive back up-vognene kan vaere, forteller historien ingenting om.
Hva kan gjøre?
Norge er et av flere Nato-land som har Leopard 2 i operativ tjeneste. Skal vi bistå med å trene ukrainske mannskaper? Skal vi sende over våre egne stridsvogner? Hvor langt er det riktig å gå?
Det blir påpekt at Nato bruker krigen i Ukraina til å svekke Russland, noe som er korrekt. Men det er Russland som har angrepet Ukraina og kommet med kraftige utfall mot Vesten, blant annet beskyldninger om at Nato bruker Ukraina i en stedfortrederkrig mot Russland. Det siste er, ifølge mitt vett, å snu realitetene fullstendig på hodet.
Om ikke Russland var en fiende før, har landets president Vladimir Putin gjort landet til en nå. Ukrainernes kamp er en rettferdig kamp mot en geopolitisk overgriper.
Å bidra med avanserte våpen for å styrke det ukrainske forsvaret er ikke å be om mer krig. Det er å be om fred. Og bare for å holde snotten for seg og bartene for seg: Til tross for Scholz’ nøling er Tyskland den største bidragsyteren til Ukraina på det europeiske kontinentet, både økonomisk og militaert.
Natos interesse er ikke å true de russiske innbyggernes sikkerhet, men å stoppe Putins imperialisme. 11 måneder etter invasjonen, er vestlige våpen det eneste som kan bringe Putin til forhandlingsbordet. Før vi kommer så langt, er freden dessverre en fjern drøm, ikke minst for de 500 barna i Bakhmut.
Hvor langt er det riktig å gå?