Kjedsomhet er oppskrytt

DRØSET: Sist mandag sa jeg ja til noe uten å ane hvilke enorme konsekvenser det skulle få.

Allerede i bilen på vei hjem på tirsdagen gikk kroppen i full alarmberedskap.

Selv om jeg aldri har opplevd krig på naert hold, var dette fullt på høyde med de mest inngripende tiltakene kroppen har opplevd i fredstid.

I starten prøvde jeg å ignorere de tydelige signalene og tenke at strømsparingen til Schibsted kanskje hadde gått litt for langt - og at det var derfor jeg var så kald etter en dag på kontoret.

Men egentlig burde jeg skjønt hva som var i ferd med å skje.

For selv om setevarmen i bilen sto på fullt, og temperaturen sto på 22 grader, satt jeg likevel og frøs med lue og tjukk jakke.

En varm dusj hjalp heller ikke på problemet.

Årsaken var åpenbar: Den kroppslige termostaten var i ferd med å komme ut av kontroll.

Normalt står den konstant innstilt på 37 grader, noe som har vist seg å vaere en gunstig arbeidstemperatur for en kropp.

Nå var den på vei oppover, og det var lite og ingenting jeg kunne gjøre.

Det eneste positive med denne ukontrollerte temperaturhevingen var at jeg ville få rikelig med tid til å ligge helt i ro og tenke på hva jeg egentlig hadde sagt ja til.

Alle barn får høre at de har godt av å kjede seg litt. Tanken er at kjedsomheten skal utløse kreative idéer.

Men etter tre dager på sofaen med feber hadde jeg fortsatt ikke fått en eneste fornuftig idé. Hodet var helt tomt.

Ikke engang en tittel eller et tema hadde hjernen klart å komme opp med.

Før den kroppslige termostaten kom ut av kontroll hadde jeg sagt ja til å vaere drøsvikar, og jeg ante fremdeles ikke hva jeg skulle skrive om.

I håp om å få fram en aldri så liten feberfantasi var jeg dristig nok til å eksperimentere litt med medisinbruken: å droppe paracet på dag to og tre. Men nei.

En feberfri helg hjalp heller ikke på idétørken.

Dermed kan myten avlives en gang for alle: Kjedsomhet er oppskrytt.

Men arbeidstemperaturen i kroppen er tilbake der den skal vaere. Det er da noe.