Feilinformasjon om risiko
KRONIKK: Feilinformasjon om risiko overbeviser ikke folk. Og da svekkes tilliten til myndighetene.
Jeg har nettopp vaert i Tampa, Florida på en stor, internasjonal konferanse der vi diskuterte ulike temaer innen risikovitenskap. Et sentralt tema var dette med desinformasjon – her brukt i betydningen falske, feilaktige, unøyaktige eller villedende informasjon, enten det ligger en bakenforliggende hensikt om å skade eller ikke.
Myndighetene er bekymret. Desinformasjon sees på som en alvorlig trussel mot folks sikkerhet og helse. Og det er ikke vanskelig å finne illustrasjoner på informasjon som åpenbart er desinformasjon, se for eksempel EUs hjemmesider knyttet til covid-19-sykdommen og -vaksinene. Myndighetenes råd for å møte dette problemet er å vise til pålitelige kilder, og informasjon som er faktasjekket. De samarbeider også tett med nettplattformene for å få dem til å fremme de pålitelige kildene og fjerne eller gjøre mindre tilgjengelig og synlig materiale som klassifiseres som desinformasjon.
Sterkt misvisende fra Biden
Men hva er pålitelige kilder og hvem foretar faktasjekkene? En er naiv dersom en tror at problemet med desinformasjon bare handler om å fjerne/sensurere alle kilder som ikke er på linje med myndighetenes syn?
Under den nevnte konferansen ga jeg et eksempel på desinformasjon som kom fra president Bidens rådgiver for covid-19 i desember 2021, og som Biden selv brakte videre i en tale til folket (min oversettelse): «Alvorlig sykdom og død i vente for uvaksinerte, deres familier og sykehusene dere snart vil overvelde».
Dette er sterke ord, og det er åpenbart at hensikten var å skremme folk til å vaksinere seg. Men uttalelsen er sterkt misvisende – det er en naermest deterministisk konklusjon: Død og sykdom venter. Konsekvensene er gitt. Men sikkerhet og sannsynlighet er utelatt – en risikokarakterisering som bryter med grunnleggende prinsipper innen risikovitenskap og risikokommunikasjon.
Folk lar seg neppe overbevise av slik tale. Resultatet er at tilliten til myndighetene svekkes.
I stedet kunne Biden ha sagt at sannsynligheten for alvorlig sykdom blir betydelig redusert hvis du tar vaksinen, og evidensen og kunnskapen som støtter denne vurderingen, er sterk (og her må det vises til relevante data og vitenskapelig arbeid, og hvilke populasjonsgrupper utsagnet gjelder).
Hemmer vitenskap
Et annet eksempel var uttalelsen om at vaksinene gjør at du ikke bli smittet og får covid-19 – en alvorlig desinformasjon, uttrykt av både helsetopper og politikere.
Myndighetene ikke bare samarbeidet med nettplattformene; nå vet vi at myndighetene i USA også utøvde sterkt press for å sensurere stoff som de mente representerte desinformasjon. Nettplattformene og mediene generelt støttet i stor grad myndighetenes anstrengelser, og fagfolk som stilte spørsmål som utfordret det offisielle synet, ble fjernet fra disse plattformene og deres argumenter langt på vei ignorert i mediene.
Det offisielle synet ble framstilt å vaere i tråd med vitenskapen, men kampen mot desinformasjon var i realiteten en trussel både mot ytringsfriheten og vitenskapen. Som vi vet, vitenskap handler om å utfordre det eksisterende, de rådende ideer og tanker. Uten meningsutveksling og kritikk av det bestående fungerer ikke vitenskapen.
Fri debatt, sensur og ytringsfrihet
Åpenhet og aerlighet er grunnpilarer i god risikokommunikasjonen. I Norge har tilliten til myndighetene vaert høy, i motsetning til for eksempel USA, der store deler av befolkningen er skeptisk til alt som kommer fra myndighetene. Men også i Norge sliter vi med å finne den rette balansen mellom det å bekjempe desinformasjon ved hjelp av sensurering og andre tiltak, og det å sikre ytringsfrihet og vitenskapens behov for dialog og kritikk av rådende sannheter.
Her i Norge er mediene også i stor grad støttespillere for det offisielle synet. Det har ikke vaert mange aviser i Norge som har uttrykt bekymring for at nettplattformene drev med stor grad av sensurering av personer som hadde avvikende vurderinger på risikoen knyttet til covid-19sykdommen og -vaksinene. Mange av disse er også ledende vitenskapspersoner.
I stedet ser vi at det nå stilles spørsmål til Elon Musks Twitter fordi han ønsker flere stemmer og mindre sensurering. Samtidig ties det om det press myndighetene i USA har utøvd mot nettplattformene (spesielt Twitter) for å kontrollere hva som blir sagt på disse.
Fra et ytringsfrihets og vitenskapelig ståsted kan det argumenteres for at endringene vi nå ser på Twitter er av det gode. Hvorfor jubler ikke mediene? Er de ikke forkjempere for ytringsfrihet og vitenskapelig dialog?
Det faglige taper
Tilbake til konferansen i Tampa. En person fra USA stilte meg spørsmål om det eksemplet fra Biden faktisk var et eksempel på desinformasjon – var det ikke avhengig av hvilket perspektiv en tok? Jo, det avhenger av perspektiv, og mitt er det faglige. Det som ble sagt, er en miskarakterisering av risikoen knyttet til covid-19sykdommen og -vaksinene, og det var sterkt misledende.
Kanskje likte ikke denne personen at jeg på en måte kritiserte Biden-administrasjonen. Men dette har ingenting med politikk å gjøre. Det finnes desinformasjon hos de fleste myndigheter, om ikke alle. Myndighetenes underliggende hensikt er ikke å skade, men resultatet kan fort bli det dersom det bare finnes en riktig fortelling og den er det myndighetene som skal eie.
På konferansen diskuterte vi hvordan risikovitenskapen kan hjelpe politikerne og helsemyndighetene til å forbedre forståelsen og kommunikasjonen av risiko, men det er ikke sikkert de vil lytte. For problemstillingene handler også om ideologi og politikk – og for mange er det langt viktigere enn det risikofaglige.
Er ikke mediene forkjempere for ytringsfrihet og vitenskapelig dialog?