Sparedusj eller Havanna 2.0?
KOMMENTAR: De blir stadig spylt med iskaldt vann fra den kommunale sparedusjen. Likevel klatrer politikerne høyere opp i stupetårnet. Et nytt Havanna skal bygges.
I Stavanger vil politikerne bygge et folkebad, et nytt anlegg der optimister kan få mørbanket innvollene i et godt magaplask. Og det er akkurat det han frykter, han som advarer, han med sparedusjen, kommunaldirektør Per Kristian Vareide. Et magaplask. Hans jobb er å helle kaldt vann i årene på politikerne på en omsorgsfull og faktabasert måte. «Nei», sier han, til Folkebad-drømmen. For usikkert. For dyrt. Ingen private vil ta sjansen på å vaere med. Glem nå det badekaret. Vi er midt i dyrtiden. Ukraina, inflasjon, koronarester, renter i galopp og allslags.
Politikernes jobb er – noen ganger – å vende det døve øret til. Kanskje er Folkebadet en sånn anledning. Svaret fra politikerne er ulike utgaver av «me peise på ligavel». De er hodestups forelsket i ideen om et folkebad, litt av nødvendighet, og ikke så rent lite av glede. Hinna trenger svømmebasseng. Stupere og svømmere trenger et anlegg. Folkehelsa, både den fysiske og den psykiske, har veldig godt av et Folkebad. Å spa opp en politiker som kan ta den blytunge jobben med å klippe snoren på et nytt signalbygg, en populaer attraksjon, bør også vaere mulig.
Det finnes kun ett (mulig) motargument: Penger.
Kjekt – og lurt – å ha
En ting er å få bygget det gigantiske badekaret, alle skliene, stupetårnet og garderobene. En annen ting er å drifte anlegget, år etter år etter år etter år. Varmt vann er ikke utprega billig, selv med fjernvarme fra Lyse. Folk skal ansettes, fliser og fugemasse skal vedlikeholdes, det skal vaskes og ryddes og organiseres. Drift er den kjedelige delen.
Kommunen du bor i har en del ting de skal gjøre, noen ting de kan gjøre og noen ting de absolutt ikke skal gjøre. Barnehager, skoler og eldreomsorg er ikke frivillig. Svømmebasseng og svømmeopplaering skal vi også ha, all den tid vi mener det er positivt at folk ikke drukner.
Så skal vi leve mellom skolen og sykehjemmet også. Det er her teateret, konserthuset, folkehallene og dette Havanna 2.0 kommer inn i bildet.
I 2013 åpnet Aquarama i Kristiansand, et samarbeid mellom det offentlige og private. Svømmeanlegget AdO Arena i Bergen ble 400 millioner kroner dyrere enn planlagt. Bergenserne hadde rundet milliarden med god margin da de åpnet i 2014. Samme år åpnet Stavanger Konserthus, som også – surprise! – ble dyrere enn beregnet. Siste prosjekt for Folkehallene på Nord-Jaeren, sykkelvelodromen på Sola, skulle koste i overkant av 200 millioner. Fasiten ble 360 millioner.
Vi kan bare forestille oss de galningene som bygget Domkirken i Stavanger i en tid der det knapt var nok folk til et blandakor i byen. De holdt neppe budsjettet. Sånne store prosjekter sprekker gjerne som en avholdsmann på førstegangsferie i Frankrike.
Bedre liv koster penger
Felles for alle disse prosjektene, og mange tilsvarende, er sjau i oppsangen, budsjetter som ryker – og de ble store suksesser. Folk eeeeelsker dem når de står ferdige. Hvem ville vaert uten Konserthuset i dag? Uten Sørmarka Arena? Sandneshallen? Randaberg Arena? Uten teater, Tou, museer eller Domkirken?
I oppsangen skal det krangles og pekes på skolebudsjetter, eldreomsorg og alle andre områder som kunne trengt mer penger. Samtidig viser det seg at disse milliardprosjektene gjør livene våre bedre når de først åpner dørene.
Folkehallene har svaert få motstandere i dag. Selv ihuga ateister og moderate satanister aksepterer å bruke 300 millioner til oppussing av Domkirken. I høst feiret Stavanger Konserthus ti år. Til festforestillingen hadde de hyret den gamle konserthusmotstanderen Aslak Sira Myhre som konferansier. Han er nå en varm konserthusentusiast. Nytt teater og museum blir spinndyrt. Likevel er prosjektet støttet av alle fra det frie markedets høye beskyttere til de med hang til lett kommunisme utpå kvelden.
Hvorfor?
Fordi alt dette gjør livene våre, også mellom ungdomsskolen og sykehjemmet, bedre. Det må vaere politikkens mål? Kommunen skal ikke bare vaere for IOPunger og lårhalsknekte gamlinger. Vi på 23, 42 og 61 skal også bo og leve godt her. Gode liv gir bedre helse. Et folkebad krysser av på alle bokser. Folkehelse, tilbud til idretten, svømmeopplaering, aktivitet, terapi for syke.
Milliardene flyr
Ett hinder står i veien: Penger. Akkurat nå skyter politikerne på løpende villsvin. Kommunedirektøren, kommunens nei-mann og sparedusjekspert, viser til « ... den usikkerhet og den prisstigning som nå er i markedet». Ingen private vil stå for et folkebad. Ingen vet heller hva herligheten vil koste. En halv milliard? En milliard? Halvannen? To?
En ny diskusjon venter når prisen er klar, men enn så lenge: Et Folkebad er en glimrende idé, og det blir garantert en suksess. Det samme er forresten et nytt teater og museum. Det koster, men det gjør mange liv mye bedre.
En liten note til slutt: Den største trusselen mot et folkebad i Stavanger er kanskje ikke milliardene, men
... et folkebad i Sandnes! Klart Sandnes også vil ha folkebad. Og som i alle fornuftige naboskap: Vi planter ikke én felles hekk.
Vi planter hver vår.
At ikke et folkebad, et Havanna 2.0, skal vaere en del av fellesprosjektet Folkehallene er ganske utrolig. Folkehallene eies av kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg. Det er en brannfakkel, jeg er klar over det, men jeg tror folk på Grødem, i Julebygda, på Skadberg og på Hommersåk også er tilbøyelige til å bade.
Bygg nå det folkebadet – and make Randaberg pay for it!
I oppsangen skal det krangles og pekes på skolebudsjetter, eldreomsorg og alle andre områder som kunne trengt mer penger. Samtidig viser det seg at disse milliardprosjektene gjør livene våre bedre når de først åpner dørene.