Foreldrene må tettere på for å skape skoletrivsel for alle
MOBBING: Elevundersøkelsen viser økning i unge som opplever mobbing. Jeg er nysgjerrig på hva Tonje Brenna og co. mener er veien å gå for å skape bedre dager? Her er noen tips fra meg.
Etter mine hundrevis av skolebesøk, samlinger med barn og unge og foreldremøter rundt omkring i landet, samt å ha lest det som leses kan for å skape gode oppvekstmiljø, har jeg notert meg noen punkter som jeg mener er sentrale:
Hjemmet er svaert viktig. Foreldreengasjement, storfamilien, nabolag – fellesskap. Vi har blitt relasjonsfattige. Hvor er vi for hverandre? Hvilke møteplasser har vi på kryss og tvers av generasjoner? Snakker vi sammen om barna våre? «Landsbyen» kommer ikke av seg selv. Vi trenger sosial trening i å vaere med ulike mennesker med andre meninger og historier enn vår egen. Barn og unge trenger å bli møtt med empati for å utvikle egen empati. Det nytter ikke å si til dem hva de skal gjøre i møte med andre, om de ikke får den kjaerligheten og forståelsen selv.
Kvalitetstid sammen uten skjerm
Det er også viktig at foreldre får hjelp tidlig til å forstå seg selv for å klare å ivareta barns behov og sette grenser med kjaerlighet. Mange foresatte har så lite tid sammen med sine barn, at tiden sammen blir tid uten tydelige grenser og forventninger. Hva ser barna på alene på skjerm? Hvordan får vi diskutert hva som er greit eller ikke greit å si til og om andre? Snakker vi sammen om Andrew Tate, om ulike youtubere, tiktokere, om vold, verdier og holdninger? Hva står du for kjaere mamma eller pappa?
For at empatien vår skal vokse og utvikle seg kreves det ansikt til ansikt kontakt. Ha skjermfrie soner. Snakk om hvordan det går med de andre barna på skolen, de nye, de som strever, hvem kan vi hjelpe og invitere? Spør barna og vis at vi også bryr oss om de andre
Skolen kan også gjøre sitt. Bruker vi foreldremøtene til å bli bedre kjent eller til å få informasjon fra skolen som kunne vaert en e-post? De beste skolene er helt fantastiske i sitt FAU arbeid. Burde vi hatt en form for FAU også på videregående skoler?
Ser skolen på foresatte som en ressurs eller som en krevende plage? Jeg vet dette er satt på spissen, men jeg har sett ulike holdninger i skolen. Løfter rektor og ledelse personalet sitt? Er rektor og ledelse aktive og synlige i skolehjem samarbeidet? Laerer barn og unge mer om hva de kan gjøre for å skape et godt miljø. Gleding? Eller er en mer opptatt av alt som skal unngås og ikke gjøres, som anti-mobbing?
Samfunn må også ta sin del av ansvaret. Gir vi skolen og det å jobbe i skolen den statusen som fortjenes? Lytter vi til dem som jobber i skolen? Det er på overtid at de sier de trenger mer folk og tverrfaglige team. Det virker som mange er helt utslitt. Har vi virkelig råd til å ikke ta dette på alvor? Hva er langtidseffekten av å ha en skole med så mange utslitte voksne? Hvordan skal utslitte mennesker klare å ta alle elevers opplevelser på alvor?
Smiler vi og sier hei?
Skolens mandat bør først og fremst vaere å bidra til at barn og unge finner og utvikler sine styrker, får meningsfulle dager, og det som trengs for et meningsfullt liv. Da vil mennesker vaere i stand til å laere hele livet. Har vi det bra – gjør vi det ofte bra. Skolen bør bygges rundt det som gir livskvalitet – som Folkehelseinstituttet også fremmer: bevegelse, relasjoner, tilstedevaerelse, prososial atferd og ny laering. Kobler vi på naturen, vet vi at det bygger helse og en følelse av mening,
Smiler vi og sier hei til ungdommen på bussen? Bidrar vi som voksne til å speile verden på en positiv måte? Viser vi velvilje og at vi tror på den oppvoksende generasjon? Stiller vi krav med kjaerlighet? Kanskje du kan vaere en mentor, en sparringpartner – en som viser de unge at verden er full av gode mennesker som bryr seg. Hvordan skal hverdagen vaere? Jeg har sett før hvor raskt politikere kan få ting til å skje. Ett barn som ikke trives på skolen – er et barn for mye. Skolene våre har ikke sjans til å få til dette alene. Foreldre må tettere på, og vi må starte nå!