Outsourcing av tenkning
GJESTEKOMMENTAR: Kunstig intelligens har nådd et nytt nivå. Det vil få store konsekvenser for mer enn skole og utdanning.
Artificial Intelligence (AI) – kunstig intelligens – har vaert en snakkis siden chatboten ChatGPT ble lansert i slutten av november. Mange, inkludert meg selv, har lekt med den. Og det er imponerende hva den får til. På sekunder kan den produsere overraskende gode, meningsfylte tekster i alle sjangre. Den kan drøfte hva Buddha ville ment om den russiske revolusjon, eller lage en haiku om strømkrisen. Allerede nå skriver den tekster som ville gitt solide karakterer i videregående skole, til og med på bachelor- og masternivå.
Mer enn et verktøy
Jeg tror at de som bagatelliserer denne teknologien, ikke har skjønt hva det dypest sett dreier seg om. Implikasjonene er svimlende. Det har vaert trukket linjer tilbake til den industrielle revolusjon, der maskiner erstattet håndverksyrker og fysisk arbeid. IT-revolusjonen tok dette et langt skritt videre, men har likevel til nå grunnleggende sett vaert verktøy for oss, som en forlengelse og forbedring av det vi allerede har hatt: tekstbehandlingsprogrammer som en avansert skrivemaskin, internett som et enormt bibliotek.
Det nye med AI og ChatGPT er at det går direkte inn på det genuint menneskelige. Den braser (riktignok med en kledelig beskjedenhet ut fra måten den formulerer seg på) rett inn i området for menneskelig kreativitet, menneskets «ånd». Den kan lese, bearbeide og syntetisere informasjon og produsere (tilsynelatende) tanker, forestillinger og ideer med en imponerende sjangerbevissthet. Det som er kjernevirksomheten til de humanistiske fagene, «menneskevitenskapene», som til nå har vaert nokså skjermet for slik teknologi fordi man ikke har kunnet kvantifisere teksters mening, gjøre det til binaere koder. At man nå klarer dette, er revolusjonerende.
Og dette er bare begynnelsen. Hvis ChatGPT allerede presterer på nivå med oppvakte elever og studenter, hva vil den kunne klare om et år? Om ti år? Til nå er den knyttet opp til store mengder med tekst, men ikke direkte opp mot empiri (derfor hender det at den finner på merkelige fakta). Hva vil skje når empiri kommer inn for alvor?
Den kreative klassen
Det er opplagt at alle som jobber med tekst, den kreative klassen av kulturarbeidere, journalister og forfattere, vil jobbe under helt andre vilkår framover. Hva det vil bety i praksis er vanskelig å spå. Sannsynligvis vil studenter, journalister og andre skribenter bruke den som en lettvint måte å sammenfatte et tema på og produsere et utkast, for så å flikke og sette sitt personlige preg på det. Tidsbesparende, ja vel, men hva vil det gjøre med innsikten og den dypere forståelsen når man setter ut brorparten av tankearbeidet til teknologien?
Mange som jobber med tekst på rutinenivå, kan bli utkonkurrert og rasjonalisert bort, mens genuint dyktige, kreative og originale journalister, skribenter og forfattere nok vil klare seg. Tekster som oppleves som ekte og personlige, der man tydelig fornemmer et menneske bak ordene, vil fremdeles vaere etterspurt.
Selvforsterkende agenda
Et lite påaktet poeng er at ChatGPT viser en klar agenda i viktige samfunnsspørsmål. I energipolitikken sier den nei til kjernekraft, men lister lekende lett opp argumenter for vindkraft og hydrogen. Faren er stor for at mange mennesker ikke har tankekraft nok til å gjennomskue konklusjonene AI trekker.
Dette kan også gi en skummel feedback-effekt: Hvis journalister støtter seg til chatboten, vil tekstene preges av dens agenda. Hvis disse tekstene i neste omgang blir en del av tekstmassen som chatboten selv bruker, får vi en selvforsterkende prosess der dens synspunkter blir enda mer dominerende. Slik vil bestemte meninger og oppfatninger sementeres i enda større grad enn i dag.
For ikke å snakke om hvilket verktøy denne teknologien vil kunne vaere i hendene på undertrykkende regimer.
Laering i fare
Debatten her til lands har i stor grad dreid seg om hvordan dette vil prege skole og utdanning. Og ja, det er opplagt at det er en enkel måte å jukse på. Men som forfatter Birger Emanuelsen skrev i en innsiktsfull kronikk i VG, er det ikke utfordringene med å teste elevenes kunnskap som er hovedproblemet. Hva det vil gjøre med selve laeringen er langt viktigere. Det er tross alt det som er hovedpoenget med skolen. Kunnskapsminister Tonje Brennas bagatellisering av utfordringene fremstår urovekkende naiv.
Jeg har ofte måttet forklare til elevene mine, når de sitter foran et tomt ark eller Word-dokument og sier «jeg vet ikke hva jeg skal skrive», at det er ikke slik det funker. Det er ikke slik at man har klare tanker på forhånd, som man så skriver ned. Å skrive er å tenke. Og vice versa. Prosessen med å se sine vage tankebrokker gradvis ta form i setninger og avsnitt, spisse og tydeliggjøre dem, og knytte dem til andres tanker, basert på det en har lest, hørt og fordøyd, står i fare når chatboten enkelt kan gjøre det for deg.
Bekymring
Det vi med sikkerhet vet at ny teknologi alltid produserer, er bekymring. Men noen ganger er teknologien virkelig grensesprengende, og historien har vist at teknologiske kvantesprang kullkaster samfunn. Like sikkert er det at fremtidsvisjoner slår feil. Om noen leser denne teksten om noen år, vil den framstå som håpløs. (En del vil nok si den er håpløs allerede i dag.) La oss bare håpe den ikke blir like lattervekkende som den famøse kronikken fra 1996 som spådde at internett blir en flopp.
For ordens skyld: Denne teksten er skrevet uten hjelp fra AI.
Kunnskapsminister Tonje Brennas bagatellisering av utfordringene fremstår urovekkende naiv.