Vilt imponerende!
TEATER: De legger listen ekstremt høyt når de gyver løs på en av verdenshistoriens store – og omstridte – klassikere. De er aldri i naerheten av å rive!
Intimscenen: Unge Werthers Lidelser
Av Johann Wolfgang von Goethe. Regi ved Tatu Hämäläinen. Med Filip Jolma Helland Kilter, Fride Lande, Mia Bakkehaug Johnsen, Mille Sletthaug og Theodor Moe Lange. 1 time 30 minutter uten pause.
Alt klaffer i barne- og ungdomsteatrets versjon av Goethes tidløse tekst. Den er snart 250 år gammel og full av romantikkens store ord som «sjel», «hjerte», «himmel», «renhet» og «dårskap». Likevel føles den aldri gammeldags – i hvert fall ikke i denne dristige, stramme og sterke oppsetningen. Tatu Hämäläinen har gjort strålende ting på Rogaland Teater før, også noe forvirrende. Denne gang lykkes han fullt ut.
For å si det mildt: Det gjør også de fem unge skuespillerne. Anslaget, der Werther er mutters alene på scenen i tjue minutter, er vilt imponerende. På mektig og overbevisende vis blir dramaet presentert: Her er den unge mannen overveldet av en kjaerlighet som sender ham til den øverste lykke og den dypeste fortvilelse.
Trekantdrama
Opprinnelig var dette trekantdramaet en brevroman, en av verdenslitteraturens store tekster. Denne bearbeidelsen beholder kraften og dramaet – og noe av brevformen er bevart: Vi får en rekke datoer underveis, fulgt av dialoger mellom Werther som tidvis opptrer som tre ulike skikkelser – dels samstemt, delt i konflikt med hverandre eller seg selv.
Mange av datoene står helt uten annet innhold enn dempede lys- og lydeffekter som flytter Werther fra livsjubel til alvorlig tungsinn, helt uten ord. Noen dager består av små bevegelser, som at Werther klør seg på låret – det eneste som hendte den dagen i en rekke av innholdsløs monotoni. Flott tenkt og utført med eleganse.
Alt klaffer
Tatu Hämäläinen stoler altså så mye på sine unge skuespillere, skoleelever som fyller fritiden med teater, at han ofte lar dem vaere tause, snakke lavt, bevege seg gjennom rommet uten at det nødvendigvis skjer så mye. Når slikt lykkes, frigjøres mye intensitet – og det står godt til stykkets innhold.
Det samme gjelder scenografien, to enkle vegger av pleksiglass som naermer seg hverandre bakover på scenen, som en trakt, og skaper en optisk illusjon: Når skuespillerne står lengst bak, blir de overmenneskelig store – helt framme på scenekanten er de små, vanlige, trøblete mennesker.
Enda mer: Scenegolvet er skrått – som en leken rutsjebane, eller en seig motbakke.
Og mer: Lyden er vakkert til stede og støtter historien uten å overdøve med insisterende tydelighet. Veggene lyssettes smart, etter hvert blir de også tegnet og malt på – igjen et oppfinnsomt grep som spiller på lag med alt som ellers skjer på scenen og inni sjelene der framme.
Det indre drama
For dette handler aller mest om sjeler; om det indre, om psyke, om en kjaerlighet som ikke tåler alt, men eter sjeler som havner i utakt. Werther ser ikke annet enn Lotte, men hun er forlovet med hensynsfulle, fornuftige på grensen til kyniske Albert.
Naerhet gjør vondt, avstand gjør vondt, ny naerhet gjør enda vondere.
Valget for Werther blir isolasjon og aggressiv, selvtrøstende forakt for alt og alle og en innbilt overbevisning om at hvis bare ...!
Men Lotte kommer aldri, og Werther tar det skjebnesvangre valget som har vaert omdiskutert i 250 år. Også hans vei ut av livet er klokt løst, helt uten romantiserende fakter.
I dag ville nok Werther fått en diagnose, men i denne teksten er slikt helt unødvendig. Vi ser hans opp- og nedturer, og vi tror på dem fordi teksten er fantastisk, og formidlingen, i alle ledd, så godt utført at dere voksne ikke må tro at dette (bare) er for tenåringene blant oss. Kanskje er dette et sjeldent eksempel på at ungdomsteatret faktisk vil fengsle foreldrene mest.
Aftenbladet gir ikke karakter til forestillinger med barn og unge.