Tre gode grunner til at Nato finner seg i Erdogans kverulering
TYRKIA/SVERIGE: Irritasjon over Tyrkia er en faktor som Nato har laert seg å leve med. Det er nemlig tre gode grunner til at det ikke blir annerledes, selv om Finland og Sverige for øyeblikket betaler prisen.
Nato har etter hvert blitt vant med «29-1-modellen». Altså situasjoner hvor 29 av medlemslandene er enige, men hvor Tyrkia vil noe annet.
Slik er det for tiden med Sveriges og Finlands forhåpninger om Nato-medlemskap, og slik var det også i 2009, da Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan nektet å utnevne Danmarks tidligere statsminister, Anders Fogh Rasmussen, til ny generalsekretaer i Nato.
Den tyrkiske motstanden den gang skyldtes Kurt Westergaards Muhammed-karikaturer i Jyllands-Posten og en «litt for stor dansk sympati med kurdiske terrorister».
Den gang krevde det store mengder diplomatisk smøring fra Italias davaerende statsminisTyrkia ter Silvio Berlusconi, og ikke minst personlige løfter om en tyrkisk stilling som visegeneralsekretaer fra USAs davaerende president Barack Obama. Først da kom Erdogan på gli.
Også var det den gang Tyrkia i seks år blokkerte for Natos samarbeid med Israel, og den gangen Erdogan nektet å støtte en Nato-forsterkning i øst mot Russland, med mindre alliansen også erklaerte at de kurdiske militsene i Syria var terrorister. Men verst var det kanskje etter kuppforsøket i Tyrkia i 2016, hvor Nato-landene måtte balansere mellom å støtte et alliansemedlem og å støtte tyrkiske systemkritikere.
Det har med andre ord vaert mengder av konflikter omkring «det tyrkiske problembarnet» før blokaden av svensk og finsk Nato-medlemskap. Hver gang blusser den samme debatten opp igjen: Ville Nato bedre tjent med ikke å ha Tyrkia som alliansepartner?
Tre grunner til et nei
Det er det minst tre grunner til at Nato ikke er.
Den mest åpenbare er at Nato ikke kan kaste Tyrkia ut. Det eksisterer ingen mekanismer i Natos regelverk som tillater eksklusjon av et medlemsland fordi de andre er uenige med hvordan landet agerer. Man kan også diskutere hvor smart det ville vaere å skille seg med et land som har en godt utviklet forsvarsindustri og alliansens nest største haer.
Her peker de fleste militaeranalytikere på at man heller må massere på plass et samarbeid med Tyrkia enn å ha et detronisert Nato-land like utenfor porten, som risikerer å bli enda mer radikalisert og frustrert og sint på de vestlige landene.
Den andre grunnen er Tyrkias geografiske betydning. Som Vestens fremskutte bastion mot Asia og Midtøsten og med viktig adgang til Svartehavet har Tyrkia blitt det naturlige hjemstedet for en stor amerikansk base, hvor USA også oppbevarer atomvåpen.
Saerlig etter Russlands invasjon av Ukraina har Tyrkias beliggenhet hatt stor betydning, påpeker Sten Rynning, professor ved Center for War Studies på Syddansk Universitet.
– Adgangen til Svartehavet er utrolig viktig om man skal holde lokk på Russland. Blant annet har nektet russiske krigsskip adgang til å seile gjennom stredet mellom Svartehavet og Middelhavet, og dermed blir Tyrkia en propp i Russlands evne til å bryte ut av sine egne geografiske begrensninger, sier han.
Midt i krigen har Erdogan også fått en stjerne i boka for å forhandle på plass en avtale mellom Russland, Ukraina og FN om utskiping av ukrainsk korn gjennom det samme stredet ut til Middelhavet. Det har bidratt til å ta brodden ut av den verste matvaremangelen som krigen har forårsaket. Men det tette forholdet mellom Erdogan og Putin gir også grunn til bekymringer i resten av Nato.
Den tredje grunnen er at det er en stor politisk verdi i å ha et stort muslimsk land med i forsvarsalliansen. Tyrkia var for eksempel massivt til stede i Afghanistan, hvor de blant annet sto for sikkerheten omkring
Konflikten mellom Sverige og Tyrkia blir av folk i Nato-miljøet betraktet som en gordisk knute.
Kabul og trente den afghanske haeren og det afghanske politiet. – Det gjorde at Nato kunne si at alliansens tilstedevaerelse ikke bare var et vestlig forsøk på å dominere regionen, sier en erfaren forsvarskilde.
Strategien er «håp»
Konflikten mellom Sverige og Tyrkia blir av folk i Nato-miljøet betraktet som en gordisk knute. Svenskene kan tydeligvis ikke selv løse det nå. Berlusconi er ikke lenger inne i bildet, og Natos generalsekretaer Jens Stoltenberg har ikke oppnådd mye i sitt forsøk på å blidgjøre Erdogan, blant annet ved å kalle landet «Türkiye», slik landet selv ønsker, i stedet for dets mer vanlige navn.
Kan amerikanerne løse det? Kanskje. Om den amerikanske Kongressen gir grønt lys for salg av jagerfly av typen F-16 til Tyrkia – noe man ellers har nektet siden Tyrkia i 2017 investerte i russiske luftforsvarssystemer av typen S-400. Men flere amerikanske politikere har nektet at det kan komme på tale før Tyrkia opphever sin blokade av Finlands og Sveriges Nato-søknad.
Sten Rynning tror at amerikanerne bevisst spiller defensivt, men at de per tiden vurderer på hvilket tidspunkt de skal gripe inn med en eventuell løsning. Akkurat nå er Natos strategi tilsynelatende å håpe på et mirakel, som for eksempel at Erdogan blir mer medgjørlig etter det tyrkiske presidentvalget 14. mai – eller at han rett og slett taper valget.
Skrekkscenarioet
Under alle omstendigheter etterlater det et relativt lite vindu for å finne en løsning innen neste Nato-toppmøte, som finner sted i Vilnius i midten av juli.
Skrekkscenarioet er nok et Nato-toppmøte hvor medlemskap til Sverige og Finland ikke faller på plass.
– Det ville virkelig vaere et dårlig tegn. Jeg vil kalle det en eksistensiell krise, men det vil reise en debatt om hva Nato i det hele tatt eksisterer for, om man ikke kan bli enige om denne utvidelsen, sier Sten Rynning.
Han karakteriserer konflikten mellom Sverige og Tyrkia som veldig alvorlig. Om det går to toppmøter – Madrid i fjor og Vilnius i juli – uten en løsning, mener Sten Rynning at krisen til og med vil vaere større enn den som oppsto i kjølvannet av det tyrkiske kuppforsøket sommeren 2016.
I hvert fall oppstår det ubehagelige spørsmålet om det som virket så åpenbart lett – å innlemme to så naere og lettintegrerte samarbeidspartnere som Finland og Sverige i kretsen – noensinne vil skje?