Kunstens skjønnhet, kunstens sorg
UTSTILLING: «Overveldende», skriver vår anmelder om Natasja Askelunds store arbeid på Bryne. Resten av utstillingen er noe ujevn, mener han.
Bryne kunstforening: You are no Good Alone, malerier. Til og med 19. februar.
Natasja Askelund stiller ut i Bryne kunstforening som en del av Garborgdagane på Bryne, og foreningen skriver at Askelund er inspirert av Hulda og Arne Garborgs samfunnskritiske engasjement, deres vilje til å forfølge sine ideer og deres troskap til idealene.
Det er lett å se at Askelund føler seg beslektet med disse to søylene i norsk kulturliv; ikke minst er hennes engasjement og sterke formidlingstrang til stede som en bankende puls i de nye maleriene, som er fulle av ekspressiv kraft – av malerisk intensitet, men også av emosjonelt engasjement. Det er en kombinasjon som gjør utstillingen ujevn, for at disse to størrelsene ikke så enkelt lar seg forene til en helhet, blir tydelig etter hvert som jeg beveger meg gjennom dette maleriske landskapet.
Hulda-referanse
Motivene viser et landskap fullt av blomster i sterke farger. De fleste er malt mot en svart bakgrunn. Her er en åpenbar referanse til Hulda Garborgs design av bunader: Blomstermotiver mot mørk bakgrunn. Men mens hennes arbeid var båret av nasjonal optimisme, er Askelunds kontekst den globale pessimismen; og mens Huldas plantemønstre er sirlig dandert, er Askelunds blomster ville og lar seg ikke innordne.
De gløder med farger som synes å blusse i en siste, vill skjønnhet like inn mot døden. Jeg aner en desperasjon langt der inne i det nattsvarte mørket, et mørke malt som en fysisk størrelse, en naermest ugjennomtrengelig, truende mur som plantene likevel trosser. Det er som om blomstene sier: Se på oss, vi spirer og gror, vi er skjønnheten i denne verden, vi lar oss ikke kue eller undertrykke!
Verdens ondskap
Jeg leser disse maleriene som en reaksjon på, og en kommentar til, vår verdens forfall og ondskap, kriser og krig – en utrygg og farlig verden det ikke lenger er lett å finne et godt mentalt fotfeste i. Askelund kaller utstillingen «You are no Good Alone» (en tittel som lider av engelsk syke og neppe er i den garborgske ånd) – en indikasjon av et fellesskap og en solidaritet som disse plantemotivene blir baerere av, noen ganger ispedd ansikter: Vi ser mennesker som enten synes å dukke opp fra dette intense mørket, eller som er i ferd med å drukne i det, der de svinner inn til intet, malt enten poetisk eller mer som groteske masker. Ansiktene blir også en slags gjengangere fra Askelunds tidligere malerier; her en personlig historie og familierelasjoner uttrykt, ikke bare lagvis i disse nye maleriene, men også som reminisenser eller minner fra den kunsten hun har bak seg.
Dette er røft, flott og ganske modig malt, helt uten kompromisser. Jeg skulle nok ha ønsket at Askelund hadde stanset der, men hun sper ut utstillingen sin med noen motiver hvor gråtende øyne, kalt «Trøst», har en framtredende plass. Jeg ser altså ikke bare en skjønnhet i blomstene, men også en sorg i menneskenes ansikter – spørsmålet er bare hvordan slike emosjoner blir uttrykt. Det er naturligvis en vanskelig balansegang, for hvordan kan man male gråtende øyne uten at det blir sittende fast i forterpede klisjeer?
Kunstens klisjeer
Askelund kommer seg ikke klar her; hun havner i denne fellen, for hun makter ikke helt å finne en god og interessant bruk av de ukebladaktige, forterpede og koloristisk lett søtladne klisjeene. Følelser er ikke lett å håndtere malerisk, i hvert fall ikke om man tyr til det banale. Utstillingen hadde nok stått sterkere uten disse. Mer interessant er det at Askelund på to vegger, med hjørnet mellom dem som en del av helheten, har montert ti malerier som en sammenhengende billedsuite som går fra det beksvarte mørket henimot det stadig lysere, og som ender i et rent, lyst blomstermaleri helt befridd fra det dystre mørket. Et glimt av håp, av en utvikling mot det bedre som kanskje ennå er mulig.
Utstillingens tyngde ligger i det store arbeidet «Spør meg om alt», satt sammen til en helhet med flere lerreter. Det renner nedover veggen og bretter seg utover på golvet – monteringen får det til å velte seg ut i rommet med en voldsom tilstedevaerelse. Overveldende, både som maleri og installasjon. Faktisk en hel utstilling i seg selv. Her ligger både den svarte dysterheten og den sterke fargekraften konsentrert: Det er kunstens skjønnhet, det er kunstens sorg.
Dette er røft, flott og ganske modig malt, helt uten kompromisser.