Testing, testing, testing
LEDER: Kvalitet i skolen er mer enn det som kan måles, slår regjeringens eget utvalg fast. Det var på høy tid.
Til og med utvalget som skal mene noe om alle prøver og tester i skolen, er overveldet over hvor voldsomt omfanget er. De er nå halvveis i jobben med å vurdere dette, som også blir kalt kvalitetsvurderingssystemet, og la fram den første rapporten til kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) i går.
Vi har nasjonale prøver, internasjonale tester, kartleggingsprøver, standpunktkarakterer, eksamenskarakterer, ferdighetsprøve i svømming, obligatoriske og frivillige prøver, kilder og data, tilbud om ulike programmer fra private aktører, universiteter og høgskoler. Det, mener utvalget, sier noe om at skolen er en fantastisk arena for innsamling av data og informasjon.
Men de som vil dit for å samle inn, synes mer begeistret enn de som har hele hverdagen sin der.
Utvalget slår fast at det finnes en klar oppfatning om at all denne informasjonen blir mer brukt til styring av skolen, enn til laering for eleven. Og at testene er bedre egnet til å gi informasjon tilbake til de som skal tolke og analysere, enn til elever og laerere. I tillegg måler man det man lett kan måle – det man kan tallfeste. Fortellingene
og prosessene er ikke med. Og norsk skole skal også «opne dører mot verda og framtida», de skal danne hele mennesket.
Utvalget vil løfte dette. De slår fast at det brede mandatet norsk skole har, må ligge til grunn for alt man kaller kvalitetsvurdering, på alle nivåer. Det er bra.
Men skal noen få til en sånn endring, må de også klare å rokke ved maktbalansen som holder systemet gående. Mer tillit og sterkere gjennomslag for de som står i klasserommet, midt blant elevene. Mindre til dem som gjerne vil hente ut mest mulig presise data derfra, for å kunne vise til resultater i egen forskning.
At alle aktører får si sitt om norsk skole, fikk mye skryt da rapporten ble lagt fram. Det er sunt og demokratisk med spenninger og åpen uenighet.
Men det er ikke nok. For de som får hverdagen sin mest preget av teste og målesystemet – elever og laerere – har i årevis hatt minst å si. Jo lenger bort fra klasserommet, jo større makt over hva som skal inn dit av tester, prøver og forskning. Og de som gjerne vil bruke dette mest – politikere, byråkrater og forskere – er også de som lettest kan bruke det til å styre skolen slik de helst vil. Maktbalansen er svaert skeiv.
Ap gikk til valg på en tillitsreform, blant annet til de som jobber i skolen. Nå har de regjeringsmakt, og de har kunnskapsministeren. De har sjansen til å gjøre noe med dette. Men det krever mot når makt og definisjonsmakt må flyttes, fra dem som lenge har stått politikerne naermest, og ned på gulvet i klasserommet. Måtte de ha det motet.
Det krever mot når makt må flyttes.