Landbruket mot veggen
KOMMENTAR: Noen vil fjerne importvernet og gjøre utenlandsk mat billigere i møte med prisstigning og krise. Det er dessverre som å late vannet i benklaerne for å holde varmen.
Inflasjon, strømpriskrise og krigen i Ukraina setter norsk landbruk på en dramatisk prøve. Når samfunnsdebattanter nå tar til orde for å fjerne importrestriksjonene og de politisk bestemte minsteprisene, og dermed gjøre mat billigere for norske forbrukere, skyldes dette ofte at disse aktørene har en bestemt agenda.
En slik agenda kan vaere at de er overbeviste tilhengere av norsk EU-medlemskap. Norge kan liksom frihandel seg ut av prisproblemene, og på toppen av det hele få et mye bedre utvalg i butikkene. Den finske provokatøren Sanna Sarromaa mente her om dagen at vareutvalget i dagligvarebutikker i Norge viser at vi er «den siste sovjetstat», en såpass åndsfattig analyse at det beste kanskje ville vaert å forbigå den i stillhet.
Norge er en stein
Problemet er bare at Sanna S. har sine klakører i kommentariatet. De kaster seg på med dypsindige betraktninger av typen «hun har jo et poeng». For PottittNorge er ikke deres fedreland, de er mentale verdensborgere og internasjonalister, må vite.
Ok, for å ta dette helt fra scratch: Det er nesten ikke dyrkbar jord i Norge, og i store deler av landet er jorda dekket av snø halve året. Betingelsene for å drive landbruk i Norge er, for å si det forsiktig, ikke gode. Når vi likevel klarer å produsere såpass mye mat her som vi gjør, skyldes det at vi har flinke bønder, gode tilskuddsordninger og ikke minst et importvern på enkelte produkter som beskytter de samme bøndene mot konkurranse, en konkurranse de ville tapt på walkover mot industrilandbruket i varmere land med dårligere dyrevern og elendige lønninger.
Uten vern, ingen bonde
Norsk landbruk er altså politisk, noe landbruks- og matminister Sandra
Borch (Sp) selvsagt peker på i møte med de energiske frihandelsmisjonaerene. Uten landbrukspolitikk og målpriser og importvern, intet norsk landbruk.
Det vil si, intet norsk landbruk slik vi kjenner det. En og annen nisjeprodusent ville overlevd, et og annet storbruk med felleseid robotfjøs, noen fjaerfebønder kanskje. Et ysteri histen og pisten. En arrig fjellbonde som satser på dyrtpinnekjøtt-med-historie-segmentet. Litt gårdsutsalg og sider-smaking. Men det ville vaert kroken på døra for de store landbrukssamvirkene. Tine. Nortura. Og dermed også for tradisjonelle samvirkebønder, de som leverer melkekvoten sin til Tine-bilen, aler opp smågris, slår gras til siloen og sender sau og ku og gris til slakt med Nortura-bilen.
Og dermed ville det også blitt slutt for veterinaeren i bygda. For rørleggeren og elektrikeren. For det mekaniske verkstedet. For maskinleverandøren og for gravemaskinføreren. For alle dem som har en stor del av inntekten sin fra de lokale landbruksbedriftene. Disse problemene vil deretter forplante seg til skatteinntektene til kommunen, til skoler og barnehager og eldreomsorg. En omlegging av norsk landbrukspolitikk i tråd med fantasiene til frihandlerne vil i løpet av forbløffende kort tid avfolke store deler av Norge.
Ikke at denne avfolkningen ikke allerede er i gang. Det er den. Men nedleggelsen av norsk, statsstøttet landbruk ville ha gitt den turbofart.
Det er fire hovedformål med landbrukspolitikken i Norge: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og baerekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.
Med andre ord: Landbrukspolitikk i Norge er også distriktspolitikk. De to henger sammen som egg og bacon. Og det er naeringspolitikk og klimapolitikk.
Og: Det har historisk vaert ganske bred enighet om dette i Norge. Både Arbeiderpartiet og Høyre har programformuleringer om viktigheten av norsk landbruk for bosetting og matsikkerhet. Senterpartiet ville ikke eksistert uten landbrukspolitikken.
Kappen og vinden
Det er påfallende hvor raskt enkelte politikere og enkelte partier er i stand til å snu kappen etter vinden. I fjor vår, etter pandemien og etter invasjonen i Ukraina, snakket alle om betydningen av selvforsyning og matsikkerhet. Et snaut år seinere er budskapet det stikk motsatte. Hva skal velgerne egentlig tro? I et valgår kan det i alle fall vaere greit å kunne bruke Google.
Og husk at det er bare enkelte matvarer som også produseres i Norge, som har importvern. Alt annet er det fritt fram for. Så dersom du synes at utvalget i dagligvarebutikken burde vaert bedre, er det først og fremst de tre store kjedene som dominerer dagligvarehandelen her i landet, som burde få kritikken. Ikke bøndene.
Følger nøye med ...
Omkvedet fra dagligvarekjedene handler jo alltid mest om pris, altså om å vaere billigst. Ikke fullt så mye om å ha det største utvalget.
Dagligvarer i Norge er, historisk sett, ganske rimelige. Selv med det varslede prishoppet som nå kommer. Vi bruker mindre av inntekten vår på mat nå enn vi har gjort før i tida. Men det er selvsagt en fattig trøst for dem som allerede sliter med å få betalt regningene sine, og det er dessverre stadig flere.
Landbruksminister Borch insisterer på at Regjeringen kommer til å følge prissettingen i dagligvarebransjen med argusøyne. Hun sier hun vil sjekke at bransjen, som har skapt noen av de største private formuene i Norge (og etter hvert Sveits), ikke setter prisene opp med «ett øre mer enn de må». Men hvordan skal dette måles? Det sier hun ikke like mye om.
Landbrukspolitikk i Norge er også distrikspolitikk. De to henger sammen som egg og bacon.