Frykt og avsky i Aftenlandet
UTSTILLING: Utstillingen Aftenlandet er ikke bare mørk, grotesk og forstyrrende. Den er også fabelaktig trøstende!
BGE Comtemporary Art.
Kjell Erik Killi-Olsen: Aftenlandet. Maleri og skulptur. Til 15. februar.
En kjenner det i hele kroppen idet en beveger seg ned trappen og inn i BGEs ellers lyse og trivelige utstillingsrom. Ubehaget legger seg som en tung og klebrig kappe om kroppen, og likevel kjenner en på samme tid en forunderlig takknemlighet over å endelig få lov til å virkelig kjenne på traumene etter dette annus horribilis som vi akkurat har lagt bak oss. Helt uten dårlig samvittighet kan det endelig åpenlyst grøsses, klages og sørges.
Utstillingens tittel, «Aftenlandet», peker mot den tyske filosofen og matematikeren Oswald Spenglers storverk «Der Untergang des Abendlandes» fra 1918. I dette verket som skulle få stor påvirkning på saerlig den vestlige verdens filosofi og historietenkning, beskriver Spengler blant annet den vestlige verdens higen etter vekst og erobringer. Forfatteren legger saerlig vekt på ideen om at sivilisasjoner går gjennom tusenårssykluser av vekst og fall og spådde blant annet at vår vestlige sivilisasjon rundt år 2000 ville gå inn i en lengre periode med store kriser før en endelig og total kollaps.
Kollektivt traume
Samtidskunsten forventes å sette søkelys på og speile den tiden den er skapt i, og for en tid det har vaert! Menneskers opplevelser av avmakt, angst og eksistensielle kriser er ikke nye fenomener, og de er i høyeste grad heller ikke et vestlig fenomen. Det er snarere og i stadig økende grad en global opplevelse. Paradoksalt nok kan man finne en absurd trøst i dette kollektive traumet og i hvordan menneskers beste egenskaper som samhold, omsorg og medmenneskelighet synes å vokse fram i krisetider.
Killi-Olsen har jobbet videre i sitt etter hvert gjenkjennbare og perfeksjonerte formspråk: Med en figurativ ekspresjonisme maner han frem surrealistiske beskrivelser av marerittaktige scener hvor individers innbitte kamp for eksistens finner sted side om side med avmakt og resignasjon. Som en moderne versjon av middelalderens Dance Macabre, med groteske skildringer av døden personifisert. I tidvis tettpakkede lerreter finner vi kollektive traumer, trøstesløse mennesker som brøler i avmakt, og en mor som holder sitt døde barn i armene og likevel finner vi også spor av håp gjennom fødsel og nye liv.
Trøst i fellesskapet
Ekspressive penselstrøk og lag på lag med tykk oljemaling vitner om en naervaerende og målrettet kunstner. Farger og uttrykk vokser ikke frem vilkårlig, men med overlegg og en glassklar intensjon.
Verkene favner en hel verden påvirket av krig, etterdønninger av en pandemi, økonomiske, politiske og sosiale kriser. Men i denne utstillingen finner vi likevel også mange spor etter noe veldig privat, uten at dette på noe tidspunkt oppleves utleverende eller påtrengende. Både malerienes titler og motiver vitner om personlige fortellinger og opplevelser. Vi aner kanskje bare konturene av dem, og likevel kan mange finne en gjenkjennelse der ufiltrerte formidlinger av angst, sorg, skam, skyld eller begjaer fyller lerretene.
Utstillingen inneholder også skulpturer i patinert bronse samt en formidabel installasjon av skulpturer i sortmalt pappmasje. Gjennomgående for dem alle er menneskelignende figurer med dyriske trekk eller dyreskikkelser med menneskelige trekk, stadig fallende, kavende, gispende eller taust brølende. Alle er de verdt tid og naerstudie og alene verdt en anmeldelse.
Min anbefaling er derfor soleklar: Gi denne utstillingen tid til fordypning og kjenn på den formidable trøsten i fellesskapet.
Min anbefaling er derfor soleklar: Gi denne utstillingen tid til fordypning og kjenn på den formidable trøsten i fellesskapet.