Når den skyldige krenker
KRONIKK: Dag Svihus i Stavanger Ap hadde i Aftenbladet 31.1. et innlegg hvor han uttrykte overraskelse over prosjektet på Alstor-tomten, som 67 politikere enstemmig gikk inn for. Han spør: «Hvor var vi da dette ble godkjent?»
Dessverre tar mange politikere avgjørelser de ikke har kompetanse eller innlevelse til å ta. Store utbyggingssaker i Stavanger viser det. (Dag Svihus er kun varamedlem i Eiganes og Våland kommunedelutvalg og har ikke behandlet Mosvannet Parksaken; red.mrk.)
Svihus raljerer over utbyggingen: «Et vitnesbyrd om fiaskoen til arkitektene og byggherrene (og politikerne) som lot denne parodien bygges. Denne bygningen er en skam for byen vår.»
Han går langt ut over sitt kompetansenivå, mens en arkitekt- eller byplanleggingsstudent allerede etter første studieår presist ville kunne beskrive svakheter og styrker prosjektet har.
En politisk villet mur
Mosvannet Park har mange gode sider. Selv om det vender ryggen mot byen, kan det bli et godt sted å bo. Byplanproblemet er at volumet er stort. Sett fra motsatt side av Mosvatnet har det skapt en ny silhuett, stilt seg i veien og etablert en mur – men det er en politisk villet mur. Det er «fortettingens høye pris». Konsekvensene av en slik villet, overordnet politikk neglisjeres ofte av politikerne, mens forskningen advarer om at det skaper grå, skyggefulle, ensomme byer.
Det er en tverrpolitisk fallitterklaering vi ser, et resultatet av en nøye vurdert, ønsket politikk, fotografert av en avkledd politiker.
Har tatt ansvar
Men, med hvilken rett kan en Ap-politiker tillate seg å krenke utseendet til hjemmene til de flere hundre menneskene som har flyttet inn i Mosvannet Park? Kan vi andre få inn lignende innlegg om utseendet på Dag Svihus’ og andre politikeres private hjem? Hvor mange politikere ville tålt å bli hengt ut og sett deres hjem betegnet som «fiasko», «parodi» og en «skam»? Ville de ha blitt krenket?
Det som gjør saken ille, er at vi i disse dager er vitner til at en partifelle av Dag Svihus, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap), har bedt nordmenn om å ta mer ansvar for egen helse- og alderdom, fordi omsorgen hun er ansvarlig for ikke vil strekke til. De mange hundre menneskene som har flyttet inn i Mosvannet Park (ved Mosvatnet), har gjort nettopp det, – tatt ansvar! De er voksne mennesker som vil forenkle livene sine med alt på ett plan. Mange har forlatt vakre hus og hager. De baerer på en overgangssorg.
Menneskers liv
Det er derfor uverdig når politikere som først forteller oss at systemet de styrer – og som vi trofast har betalt skatt inn til i et langt liv, ikke strekker til og vi må ta eget ansvar – starter en hetskampanje mot utseendet til ansvarlige menneskers hjem.
Hvis arkitektur og byplanlegging kun skal handle om stygt, pent, smak og utseende, har man skjønt lite. Disse fagene er mer kompliserte enn som så, med kompromisser hele veien. Byer kan aldri bli perfekte og aldri ferdigbygde. De er i konstant endring.
Det er hvordan vi takler endringene og helheten som teller og skiller gode byer fra dårlige. I denne helheten finnes det et element som heter mennesker. Når politikere ikke skjønner at de har med mennesker å gjøre, blir jeg skremt.
Varslet krise
Jeg blir like skremt som når jeg skjønner at vårt helsevesen i dette verdens rikeste land, og vår helse- og omsorgsminister formaner at vi må ta mer ansvar for egen helse fordi systemet ikke er rigget for å takle virkeligheten – en varslet krise. Demografien har advart oss i flere tiår, men politikerne har nokså tverrpolitisk neglisjert utfordringen, skjøvet problemet foran seg og strupt bevilgningene som er nødvendige for å gi verdig omsorg.
Helsearbeidere har i tiår advart mot utviklingen, men taushetsplikten og lydige, klatrende mellomledere har hindret varslingen i å nå offentlighetens ører.
Politikervedtatte, skremmende, sentraliserte mastodonter som Lervig sykehjem løser ikke problemet. Mange bor hjemme. Det måtte en sjokkerende NRK-dokumentar til, men erfarne helsearbeidere er ikke sjokkert. Det har vaert slik siden stoppeklokkeprinsippet ble innført.
Hva er alternativet? Skuespiller Lise Fjeldstad foreslo dødspiller. Aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Man må til Sveits for å få en valgt, verdig avslutning på livet.
Nå når kommunene – også Stavanger, er blitt forgjeldet, takket vaere vanstyring mot 11 milliarder kroner i gjeld, etablert av politikere som Dag Svihus, og ikke kan levere – har bare staten muskler nok og kan løse floken. Oljefondet er nå på hele 13.400 milliarder kroner. Løsningen heter staten, ikke kommunen.
Det nye er at de menneskene som nå gjør det politikerne oppfordrer oss til, flytter inn i lettstelte leiligheter, blir hånet, uthengt, satt i gapestokk av en politiker som har vedtatt prosjektet!
Misvisende perspektiver
I en tidligere kronikk i Aftenbladet spurte jeg: «Burde det etableres et uavhengig kontor som sjekker gehalten i tegningsgrunnlaget ved å sjekke om perspektivene lyver, og om den tekniske argumentasjonen holder mål?»
Dag Svihus har svart: Ja, takk, vi politikere kan jo ikke lese tegninger og vet ikke hva vi har vedtatt før det er for sent. Men sjikanere menneskene som har flyttet inn i lovlig vedtatte prosjekter, det kan vi.
Ville politikere tålt at deres hjem ble betegnet som «fiasko», «parodi» og en «skam»? Ville de ha blitt krenket?