Grunnrente på elsparkesyklar er ingen god idé
GRUNNRENTE: I ein kommentar skreiv samfunnsøkonom Ole Kvadsheim nyleg at Stavanger kommune burde auksjonere bort konsesjon til den sparkesykkeloperatøren som er villig til å betale mest i grunnrenteskatt. Forslaget er originalt, men viser manglande forstå
Først av alt vil eg trekke fram eit punkt der eg er heilt samd med Kvadsheim. Løyvet burde vare lengre enn det eine året, som er det vanlege i dag. El-sparkesykkelen representerer eit smart og framtidsretta alternativ til privatbilisme, som både forureinar og legg krav på store areal. OECDs internasjonale transportforum (ITF) slår fast at innan 2050 bør heile 60 prosent av trafikken i byar vere mikromobilitet. Difor bør reguleringa vere føreseieleg.
Delt mikromobilitet er framleis eit relativt nytt konsept. Det ser vi til dømes av korleis reguleringa varierer mellom kommunane. Det er bra at dette i stor grad er underlagt lokalt sjølvstyre, men vi ser enkelte utfordringar når det gjeld finansiering. Dette vart tematisert under fjorårets Kollektivkonferanse, der det gjekk fram at måten fleire kommunar krev store gebyr for drift av mikromobilitet, ikkje er berekraftig.
Ikkje store pengar i dette
Det er rett og slett ikkje veldig store pengar i elsparkesyklar. Vi skaper arbeidsplassar, ikkje minst for sjåførar og teknikarar. Logistikk er kostbart. Vi har konkurranse mellom aktørane, og det er rimeleg nok ei grense for kva brukarane bør betale. Vi tilbyr eit grønt transportalternativ som bør vere tilgjengeleg for flest mogleg. Likevel blir det meir og meir vanleg at kommunar lanserer anbod for elsparkesyklar, der dei som får operere må betale eit stort gebyr etter sjølvkost. Det vil seie at vi dekker alle utgifter kommunen måtte ha.
Når ei kommune lyser ut eit anbod for elsparkesyklar, er det svaert mange krav som skal bli møtt for å vinne. Vi skal vere klimanøytrale og vere effektive med opprydding, innhenting og reparering av sparkesyklar. Vi skal òg utvikle ny teknologi. Men kvalitet kjem med ein kostnad. Eg fryktar kva tilbod vi hadde fått dersom det viktigaste premissen for eit anbod hadde vore kor mykje pengar vi kunne gitt kommunen. Dersom konkurransen skal handle om at aktørane skal by over kvarandre i ein auksjon, er risikoen stor for at det går utover tilbodet. Konkurransen bør handle om teknologi og praksisar som hjelper innbyggarane og byen. Det handlar om tryggleik og mobilitet i ei røynd der vi freistar kutte utslepp.
Kvalitet må komma først
Til slutt høyrest grunnrenteskatt i stor grad likt ut som ei gategrunnsleige, noko som vart heftig debattert våren 2021. Høgsterett slo fast at gategrunnsleige for elsparkesyklar var forbode. Difor kan grunnrenteskatt vere ulovleg på same måte, i alle fall utan at Stortinget vedtar ei lovendring.
For å summere opp, synest vi det er spennande med forslag om finansieringa av delt mikromobilitet, og korleis vi som bransje kan bidra til fellesskapen. Men i skjeringspunktet mellom samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi, heng dette forslaget dessverre dårleg saman. I utgangspunktet er det lite å hente, og vi har svaert høge utgifter som det er, enten til det offentlege, eller som ein konsekvens av statleg regulering. Det aller viktigaste er at vi aldri kan slutte å legge vekt på kvalitet, verken når det kjem til regulering, normer eller teknologi. Vi skal kutte utslepp, og då må vi dra i same retning for å gjere det lett å ta smarte val – som til dømes elsparkesykkel.