Øyvinds eldgamle hemmelighet
HELLERISTNINGER: For 2500 år siden lekte kanskje ungene her, rundt en fyr eller en dame som drev og hogget i stein. På samme sted lekte guttungen Øyvind Helland – uten å vite at han satt på en hemmelighet.
Bokstavelig talt: Seks-sju år gamle Øyvind satte seg gjerne ned akkurat her, på knausen med god utsikt mot Hafrsfjord.
Han og kompisene hadde gode dager og store, frie områder å boltre seg på da 1960-tallet gikk over i et nytt tiår. Grunneierne på Madlatuå hadde riktignok leid ut området til Forsvaret, men her oppe var det aldri farlig. Skytebanen lå nede ved fjorden, naer nok til at smellene derfra hørtes godt.
Likevel langt nok unna til at voksne kunne gå ettermiddagsturen sin i fred her oppe. Og ungene kunne skape sin egen spenning rundt eller inni bunkersen nedi skråningen, eller på knausene mellom einer og lyng.
Kanskje hadde Øyvind og kameratene med seg niste, i alle fall de dagene solen var framme.
– Da satt vi her, minnes han i dag.
– Da så vi utover fjorden.
Hemmeligheten
Eller de så ned, på de merkelige strekene i berget, det de voksne kalte en helleristning, det som kunne se ut som en båt med folk oppi, det som alle visste om.
Nei, helt feil!
Nesten ingen visste om akkurat denne figuren, hogget inn i fjell for evig lenge siden, før Madlaleiren og skytebanen og før foreldrene og før Jesus ble født. Bare Øyvind, kompisene og de andre som bodde på Madlatuå og Gjerdesberget.
Arkeologene visste ingenting. De kjente til andre helleristningsfelt ved Hafrsfjord. Fluberget ved Hestnes var skiltet og registrert. Det samme var feltet på Aubeberget på Sunde og i Københavnerbukta i Kvernevik.
Men denne enslige figuren ante de faktisk ingenting om.
Ikke før Øyvind ble voksen og vel så det.
Ikke før datteren hans, Inger Johanne, ble voksen.
Ikke før hun fikk jobb som formidler, av alle steder, på Arkeologisk museum i Stavanger.
– Dermed begynte jeg å sjekke litt, for å finne ut mer om denne figuren som var hogget inn i stein på Madlatuå. Men jeg fant den ikke noe sted, den så ikke ut til å vaere registrert, sier hun. Ganske riktig.
– Så jeg nevnte det for Wenche.
Arkeologene kommer
Wenche er Wenche Brun, arkeolog ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Valget var ikke tilfeldig, for Brun leder faggruppen for bergkunst som
får støtte fra Riksantikvaren for å ta vare på, dokumentere og sikre bergkunsten, i samarbeid med Rogaland fylkeskommune.
Lund snakket med sin kollega Gitte Kjeldsen som har forsket på dette i 28 år og er ekspert på bronsealderen. Konklusjonen var klar:
– Dette er den første helleristningen vi har påvist i Rogaland siden 2011, da det ble registrert et felt på Bru.
Motivet er vel kjent: Et skip med fem loddrette streker, antakelig mennesker.
– Skipet er typisk for Rogaland. Rundt 72 prosent av bergmotivene i Rogaland er skipsmotiver, opplyser Kjeldsen.
– Og denne figuren er fra yngre bronsealder, altså i perioden fra 1000 til 500 f.Kr, sier hun.
– Hvordan kan du vaere så sikker?
– Se her, sier hun, bøyer seg ned over figuren og peker:
– Der, i baugen, ser du tydelig et dyrehode, kanskje et hestehode. Det er typisk for yngre bronsealder.
Men hvorfor så mange skip? – Skipene var ofte forbundet med reisen til det hinsidige, og dermed har nok helleristningene hatt en religiøs, rituell betydning, sier Kjeldsen. De som sto bak bergkunsten, har derfor hatt stor innflytelse.
– De kan ha vaert som et slags presteskap fordi de hadde kontakt med den åndelige verden. Dermed hadde de nok stor seremoniell betydning. Og det kan ha vaert både kvinner og menn som hogget inn disse figurene, sier hun.
Utsikt = makt?
Men hvorfor her oppe, om lag 90 meter over havet? De fleste helleristninger ligger jo svaert naer sjøen?
– Avstanden til sjøen er ikke lang, og det var utsikt herfra til fjorden, sier Kjeldsen.
Nå ser vi ingenting. Ikke bare fordi skyene ligger lavt denne dagen, og regnet er så tett at arkeologene ler og kaller det «bronsealdervaer». Mest fordi det er så mye traer og kratt i området at vi umulig kan se Hafrsfjord herfra.
– Tenk deg at vegetasjonen er borte, sier Wenche Brun.
– Da ville vi sett fjorden, vi kunne også se til Fluberget.
Dermed gir dette stedet mening for arkeologene.
– Denne høyden, med god utsikt, kan ha gitt beboerne kontroll over leia – enten de ville følge med på fienders aktivitet, hadde økonomiske interesser knyttet til transport, eller ville følge slektningers ferdsel ut og hjem.
Øyvind Helland kjenner bare til denne ene figuren, et skip med fem loddrette streker, mennesker. Arkeologene har heller ikke funnet flere, etter at de renset knausen for mose og lav for et års tid siden. Men de skal gjøre flere undersøkelser, skanne knausen for om mulig å finne flere ristninger.
Uansett: De skal ikke males røde, slik de ofte ble for noen tiår siden. Nå unngår arkeologene å male opp helleristningsfelt, både av hensyn til selve bergkunsten og videre forskning.
– Malingen øker forvitringen av berget og kan i verste fall føre til at bergflaten smuldrer opp. De faerreste felt i Rogaland er oppmalt etter 1990-tallet, utdyper Brun.