– Hvis jeg må, slutter jeg på dagen som trener
HÅNDBALL: Før gikk det stadig en kule varmt når Sandnes HKs håndballtrener, Dalibor Sedjak, sto på sidelinja. Men så skjedde det noe med den kroatiske-fødte sportsidioten.
– Vi kom her i 1990. Da hadde far fått et tilbud som trener fra Spjelkavik. Vi ville prøve noen år, før vi skulle tilbake igjen til Kroatia.
– Men så ble vi vaerende, forteller Dalibor Sedjak.
– Sjokk
For de fleste er han nok best kjent som treneren til Sandnes HK. Eller idrettslaerer på Wang toppidrett. Eventuelt sønn til Marijan Sedjak.
Til tross for at han er sønn av den tidligere topphåndball-treneren, var det på ingen måte gitt at han selv skulle bygge seg opp en trenerkarriere på øverste nivå i Norge.
I Sandnes HK har han vaert trener siden 2015, og han har kontrakt ut 2024/2025-sesongen. Alt startet likevel lenge før den tid.
– Det var jo et sjokk å dra fra Rijeka som var en storby i Kroatia med mye liv og røre, til å komme til Norge hvor jeg ikke kunne språket. Det var tungt – jeg skal ikke legge skjul på det. Samtidig kom jeg inn i et veldig fint og bra miljø, og det gikk seg til etter hvert.
I et godt miljø laerte han seg også språket fort.
– Dagen etter vi kom til Norge, var jeg i gang med vanlig skole. Etter to-tre måneder forsto jeg språket, og etter seks-sju måneder snakket jeg det flytende.
– Det er vel strengt tatt ganske imponerende?
– Jeg har ikke peiling, sier Sedjak og rister på skuldrene.
– Jeg snakket bokmål, og så flyttet vi til Sola. De første dagene her i området forsto jeg ingenting. Det var som å laere seg et helt nytt språk, sier treneren om dialekten i regionen og ler.
– Kommer du noen gang til å flytte tilbake til Kroatia?
– Nei.
– Identifiserer du deg som norsk?
– Nei.
– Absolutt ikke. Det kroatiske ligger bare i blodet, uansett hvor lenge jeg har bodd her. Jeg kommer ikke vekk fra det, legger han til.
Jojo-trener?
Den sportslige interessen ligger nok også i blodet, selv om han er tydelig på at foreldrene aldri har presset ham den ene eller andre retningen.
Sedjak spilte selv volleyball i ungdommen før han ankom
Norge som 13-åring og begynte på håndball.
Trenergjerningen tok han skikkelig fatt på fem år senere, da for J16-satsingen til Sola.
Det kombinerte han med å spille håndball selv. Helt til han ikke gjorde det lenger.
– Jeg fikk en alvorlig korsbåndskade, og etter det jobbet jeg 100 prosent som trener.
– Jeg var uansett ikke noen stjerne, og aldri god nok til å leve av håndballen som spiller. Jeg trente aldri nok fysisk heller, og da jeg først skjønte at jeg måtte gjøre mer av det, så kom skadene. Det er ikke bittert at det ikke gikk, og jeg ble uansett bitt av trenerbasillen.
Før karrieren brakte Sedjak til Sandnes HK, var han innom flere klubber han betegner som jojo-lag. Håndballtreneren har blant annet seks opprykk å vise til.