Kor mange hender?
GJESTEKOMMENTAR: Utvikling og bruk av ny kunnskap kan lette børa for tilsette og gje ei betre helseteneste.
Me er mange som no følgjer med på krisa som tårnar seg opp i Helse-Noreg. Eg kjem ikkje unna tanken om ein katastrofe i sakte film. Med pressedekning i sanntid ser ein umettelege behov og forventningar i hard kamp med trong økonomi og utslitne tilsette, naer sagt minutt for minutt. Frustrasjonen går mot nye høgder – i sjukehusa, i kommunane, hos pasientar, pårørande og politikarar.
No treng helsetenesta hjelp
Interessa var difor stor då Helsepersonellkommisjonen (HPK) sitt arbeid blei lagt fram for helseministeren sist veke. Sluttrapporten «Tid for handling» er tankevekkande lesnad. At den sterke veksten i helserelatert sysselsetting ikkje kan halde fram, er ein rimeleg premiss for politikken på feltet. Men at sysselsettinga helst ikkje bør auke nemneverdig frå dagens nivå, kan ein verkeleg ikkje ta på alvor, uansett om andre delar av samfunnet og skulle trenge arbeidskraft.
Når ein veit at viktige delar av pasientgrunnlaget vil doblast dei naermaste 20 åra, så ville uendra sysselsetting innebere at kvar tilsett i helsesektoren grovt sett må ta seg av dobbelt så mange pasientar som i dag. HPK tek mål av seg å gje ei realitetsorientering, men ideen om at sysselsettinga ikkje bør auke, minner meir om ein feberdraum.
Om potensialet for betring skulle vere så enormt, må det bety at produktiviteten er nokså elendig i dag. For helsepersonell som i dag er i kneståande, kjem attesten frå HPK om «vedvarande lav produktivitet» som eit slag under beltestaden. Det er knappast den beste inspirasjonen til vidare forbetring.
Behovet er ubøyeleg
Utan store endringar i omfanget av sjukdom, er behovet for helsetenester i hovudsak bestemt av storleik og samansetting av folkesetnaden, og dessutan av krav til kvalitet og omfang på helsetenestene. Når talet på folk som er eldre enn 80 år doblar seg fram mot 2040, kjem ein ikkje unna at veldig mange fleire vil trenge helsetenester. Det er vidare lite som tydar på at dei som er 60 år i dag, vil fire på krava til kvalitet og omfang.
At behovet for helsetenester vil auke markant dei neste 20 åra, er på det naermaste sikkert. Dette vil auke behovet også for helsepersonell. Med rimelege føresetnadar for demografi, kvalitet, omfang og produktivitet peikar framskrivingar frå Statistisk sentralbyrå mot trong for om lag 150.000 fleire helsetilsette i 2040.
Demografien ligg fast, og behovet for helsepersonell kan dermed reduserast berre på tre måtar: Ein kan akseptere lågare kvalitet på tenestene, eller ein kan akseptere eit mindre omfattande tenestetilbod, dvs. at faerre får tilgang til helsetenester. Begge desse alternativa er lite realistiske. Det som står att er at helsetenesta blir meir produktiv, slik at ein kan greie seg med faerre tilsette per pasient.
Ny kunnskap kan lette børa
HPK set det aller meste av sin lit til ei betring i produktiviteten. Her peikar ein på ei rekke faktorar og moglege tiltak, under tema som organisering, oppgåvedeling, digitalisering, prioritering, arbeidstid – og kompetanse. Universitet og høgskular vil naturleg nok interessere seg spesielt for utviklinga av helserelatert kunnskap og kompetanse.
Utdanningssystemet for helsesektoren omfattar i dag 33 autoriserte helseprofesjonar, med klare grenser for ansvar og arbeidsdeling. Systemet er prega av regelstyring og rigiditet, og er modent for revisjon. Oppmjuking av regelverk og betre oppgåvedeling er truleg ein del av løysinga, til dømes ved at sjukepleiarar overlèt fleire tradisjonelle oppgåver til helsefagarbeidarar.
Men ein bør òg tenke nytt rundt utdanninga av helsepersonell, og skape meir rom for samarbeid og samhandling, innovasjon og nyskaping, teknologi og digitalisering, reorganisering og omstilling, logistikk og økonomisk motivasjon.
Konservering av historiske rettar og regelverk i utdanningssystemet kan elles verke hemmande på omstilling, etablering, nyskaping, entreprenørskap og innovasjon. Ei oppmjuking av slike strukturar ville gagne heile utdanningssystemet, heile helsetenesta og ikkje minst pasientane. Forbetringar av utdanningssystemet er som floa; ho løfter alle båtane.
Helseforskinga må leggast om
Det er gledeleg at HPK tek til orde for eit krafttak for forsking med sikte på å redusere behovet for helsepersonell, og her kunne ein gjerne lagt til innovasjon. Når ein foreslår 500 millionar kroner i året til dette, er det likevel ikkje meir enn ti prosent av helseforskinga i dag.
Vel så viktig som eit tilskot er det at ein vågar å prioritere annleis i helseforskinga i dag. For det me no treng mest er ikkje meir klinisk forsking, men forsking på effektivisering av helsetenesta. Og ikkje minst må me bli betre på å ta forskinga i bruk. I dag går berre fem prosent av tildelingane ved dei regionale helseføretaka til helsetenesteforsking. For å sikre det omslaget ein no treng, burde nye forskingsmidlar bli konkurranseutsett gjennom Forskingsrådet.
Utfordringar og utsikter peikar mot eit større behov for helsepersonell i åra som kjem. Noko av auken kan dempast om ein lykkast i å betre produktiviteten. Til dette har HPK gitt eit godt fakta- og diskusjonsgrunnlag. I omsettinga av HPK si realitetsorientering til vidareutvikling og forbetring, kan utdanning, forsking og innovasjon gje ei klar retning.
For kjelda til betre kapasitet og ein betre kvardag for alle som arbeider i helsetenesta, ligg i utvikling og bruk av ny kunnskap.
Følg på Twitter: @mohnitor
At sysselsettinga i helsevesenet ikkje bør auke nemneverdig, kan ein verkeleg ikkje ta på alvor.