Dommen er falt, men er det nok?
KOMMENTAR: Dommen på 17 års fengsel er ikke slutten på Birgitte-saken. Det kommer en ny runde i retten i høst. Og uten en tilståelse vil det alltid vaere ubesvarte spørsmål.
Den 52 år gamle Karmøy-mannen som noen minutter tidligere kom inn i rettssalen i Haugesund lener seg framover på stolen. Fram til dette skjer, har han vaert uttrykksløs, slik han også var gjennom nesten hele rettsbehandlingen i fjor høst. For meg noen meter unna ser det ut som om han forsøker å si noe til sin forsvarer Stian Trones Bråstein. Men han siger framover på stolen og går i golvet med et høyt dunk.
Bare sekunder hadde da gått siden tingrettsdommer Arne Vikse hadde kjent ham skyldig i drapet på Birgitte Tengs natt til sjette mai 1995. Dommen lyder på 17 års fengsel, som er i tråd med påstanden til påtalemyndigheten.
Den dommen vil bli anket, og behandlingen av den anken vil etter all sannsynlighet gi ham en ny sjanse til å bli frikjent, i lagmannsretten i Stavanger i høst.
Det biologiske beviset
Den domfelte mannens kollaps i retten førte til en over en time lang pause i opplesningen av den 101 sider lange dommen. 52-åringen ble tilsett av lege og ble deretter ført tilbake til Åna fengsel, hvor han vil få dommen forkynt.
Foreldrene til Birgitte Tengs var heller ikke til stede da dommen ble lest opp, men fulgte i stedet opplesningen hjemme på Karmøy, bare 400 meter fra stedet der Birgitte ble funnet drept om morgenen den sjette mai.
Dommen mot 52-åringen lener seg tungt, ja faktisk utelukkende, på det mikroskopiske, biologiske sporet som ble funnet på strømpebuksen til Birgitte Tengs, og som da det ble analysert har vist seg å bare kunne stamme fra ham.
Ut over enhver rimelig tvil
Når retten dermed har kommet fram til at det bare finnes en eneste rimelig forklaring på hvordan dette sporet har blitt avsatt – at det var han som drepte henne den natten i 1995 – betyr det også at retten finner det bevist – ut over enhver rimelig tvil. Dette er kravet til å kunne dømme noen i en straffesak.
Den enstemmige dommen avviser på punkt etter punkt de innvendingene 52-åringens forsvarere har reist, både når det gjelder muligheten for at de biologiske sporene kan ha vaert avsatt ved smitte enten før eller etter drapet, og teorier om alternative potensielle gjerningspersoner.
Men mangelen på en tilståelse, for 52-åringen benekter kategorisk at han har noe med drapet å gjøre, vil nok likevel gjøre at noen av sakens parter vil fortsette å mene at de ikke har fått gode nok svar.
Bønn til den tiltalte
Hadde 52-åringen tilstått og forklart seg om hva som skjedde den natten, ville foreldrene til Birgitte kanskje ha kommet naermere en form for forsoning med tragedien som rammet dem i 1995. Uten en slik fortelling hviler dommen på nokså kompliserte og tekniske utlegninger om DNA, prøvetakingsmetoder og sannsynlighetsberegning.
Da Birgittes far, Torger Tengs, fikk ordet ved innledningen av rettssaken, henvendte han seg da også til 52åringen med en gripende og innstendig oppfordring til å fortelle det, legge kortene på bordet, dersom han var den som tok livet av den eneste datteren hans. Denne bønnen ble ikke besvart.
Skyggen av fetteren
For den domfelte har jo ikke tilstått. Han hevder seg tvert imot utsatt for et justismord, slik fetteren til Birgitte Tengs opplevde da han først ble presset til å «huske» og «tilstå» et drap han ikke har begått. Han trakk tilståelsen tilbake, men ble likevel dømt i tingretten, før han ble frikjent av lagmannsretten.
Og den skandaløse erstatningsdommen mot fetteren, der lagmannsretten i noe som minnet sterkt om en slags kompensasjon for frikjennelsen i straffesaken tilkjente Birgittes foreldre erstatning fra fetteren, har bidratt til å forgifte saken i den grad at foreldrene hennes i dag ikke vet hva de skal tro.
Saken har ødelagt familien og splittet lokalsamfunnet, og overgrepet som ble gjort mot fetteren har blitt en skamplett på politi og påtalemyndighet.
Det offentliges ansvar
Det er derfor ikke bare Birgittes naermeste som har hatt behov for svar. Fallhøyden har vaert – og er fortsatt – stor for dem som har satt 52-åringen på tiltalebenken etter instruks fra Riksadvokaten. En ny runde i lagmannsretten vil innebaere at det fortsatt er et potensial for at retten frifinner 52-åringen – dersom lagmannsretten vurderer tyngden av DNA-beviset annerledes enn tingretten.
Men selv om rettens konklusjon lener seg på det biologiske beviset, betyr ikke det at dette er det eneste retten legger vekt på. 93 vitner har forklart seg for retten. Og 52-åringens forhistorie, der han blant annet var svaert naer å bli drapsmann flere år før Birgitte ble drept, og med en rekke eksempler på avvikende seksuell adferd, er momenter som plasserer ham som en såkalt moduskandidat.
Neste kapittel
Det er fortsatt opprørende å tenke på at han bare dager etter drapet ble spilt inn som en potensiell gjerningsmann. Vi kan selvsagt ikke vite i dag om saken ville fått et annet utfall dersom politiet hadde kikket naermere på ham allerede i 1995. Men det kunne hendt.
I september, når ankesaken etter all sannsynlighet tar til i Stavanger, vil det ha gått over 28 år siden Birgitte Tengs døde. Igjen skal det formelle og nesten teatralske ved en rettsforhandling utspille seg, med mange av de samme aktørene, de samme vitnene og den samme tiltalte.
Og det samme offeret. De samme ofrene.
Det er fortsatt opprørende å tenke på at han bare dager etter drapet ble spilt inn som en potensiell gjerningsmann. Vi kan selvsagt ikke vite i dag om saken ville fått et annet utfall dersom politiet hadde kikket naermere på ham allerede i 1995. Men det kunne hendt.